Bjørn Håkon Næss (født 26/3-1912) søkte første gang 17 år gammel (1929), etter endt middelskole, på Hærens \1\ Flygeskole på Kjeller \2\ som var ettårig. Han kom ikke inn dette året og tok derfor teknisk skole i Göteborg. Et brev til fetteren Håkon Næss fra denne tiden:

Göteborg, 23/3-30

I Göteborg fikk han etter hvert bo hos John Ericsson som også var en stor flyentusiast (se samtale med Bosse Guldbrandsson) og som nevnes flere ganger i dagboken.

John Ericsson i verkstedet

Det var viktig å få nok flytimer. Knut forteller at Bjørn i perioder bodde i et skur ved Torslanda flyplass i Göteborg for om mulig å kunne få noen flytimer, det kunne gå en uke mellom hver gang anledningen bød seg.

I 1930 kom han inn på flyskolen på Kjeller som en av 12 blant over 100 søkere, den eneste uten artium. Etter et grunnkurs, var det loddtrekning om å bli flyger eller speider (navigatør), 6 av hver. Bjørn var heldig - han skulle bli utdannet som flyger.

Etter utdannelsen ble han vernepliktig flyger i Hærens Flyvåpen, med fenriks grad. Dette førte til at han ble utkalt på 2 mnd. repetisjonsøvelser \3\ hver sommer i fire år på Værnes. Her fikk han lønn og flytimetillegg. Mange av de som kom sørfra til disse repetisjonsøvelsene, hadde stoppested hjemme hos Bjørn på veien nordover. Knut og mor husker godt disse møtene hvor det over en pjolter eller to ble utvekslet erfaringer og meninger. Knut husker at de var noe nervøse for å innta for meget alkohol fordi det ved fremmøte på Værnes ble målt protein i urinen. Navn som huskes er Motzfeldt, Øen, Mehre og Stene.

Mor og Dagny var med Bjørn på Værnes når mor var 18 år gammel (1934) og var mektig populær der. John Magne Stene forteller: "Bjørns foreldre var også på besøk, og Senior inviterte flere av Bjørn’s flyver-venner - inklusive mig selv - til en hyggelig aften i "Palmen" i Trondheim!"

Fra venstre: Olav Bakke Stene, Johan Koren Christie og Bjørn Næss på toppen av Gråkallen (Trondheim) antagelig i 1935 (foto: JM Stene).

Bjørn arbeidet også en periode på Marinens flyfabrikk i Horten.

Han var også engasjert i påsketrafikk på Finse (sannsynligvis Widerøe) hvor flere flytimer kunne sankes.

Dette kan nok ikke ha pågått så lenge iflg. Dagny og mor, Knut kan ikke huske dette i det hele tatt. Mor kan fortelle at Bjørn, Rolf (lærling), Magnhild Lae Evensen og mor bodde i en leilighet i Oscars gt. i Oslo sannsynligvis i 1934 ca et års tid. Bjørn var da engasjert i Widerøe.

I 1933 kjøpte han seg en Klemm-Daimler, et glideflylignende fly med en 25 hk motor kalt "Lillemor" (LN ABK). To fly av denne typen kom til Norge, men det andre, "Lillebror", havarerte etter kort tid, og delene fra dette flyet fulgte med "Lillemor" når Bjørn kjøpte det.

Fra Mysen ble flyet fløyet til Midtskogen i mars 33. Flyet landet på jordet blant snøflekker, men fikk noen skader som Bjørn reparerte selv. Vingene ble hektet av og plassert på låven inntil han fortsatte flyvingen fra en stripe på Terningmoen. Brannforsikringen på 2500 kr i tidsrommet 13/5-33 til 13/5-34 hadde en premie på kr 5.25 (inkl. gebyr på kr 0.25) med flg. tillegg: "Forsikringen er kun gjeldende paa det anførte forsikringssted og ikke i bruk". Flyet skulle selges i 1934 i Göteborg. Han fløy flyet ned, men flyet ble ikke godkjent for bruk, stag i vingen var ødelagt.

Bak på bildet står: "Lillemor". Bjørn, mor og far før avreisen til Göteborg 25de Juni 1933.På et annet bilde står: Elverum - Göteborg på 4 timer. Bjørn med "Lillemor", Torslanda 25de Juni - 11de Juli 1933.

På et oppdrag i Sverige våren 34 skulle Bjørn og en person til, fly et reklamebanner over Stockholm. Avgang var fra Göteborg. Men oljepumpa røk underveis, så de måtte nødlande i en åker. Men de fikk tak i et oljefat. Dette ble koblet til motoren, og med en håndpumpe ble oljen pumpet inn i motoren og de kom seg opp. I Västerås landet de kontrollert i skjærgården i skipsleia. Ved take-off hadde de forsikret seg om at rutebåten ikke gikk i sundet, men skipperen på båten ville se avgangen og endret kurs. Dette endte med kollisjon, og flyet sank.

Bak på bildet står: "Västerås 1/5-34".  Enden på et mislykket reklametokt. Iflg. en svensk hjemmeside (http://www.sff.n.se/netkasse.htm) er dette en ASJA Viking.

Ellers arbeidet Bjørn på Slakteriet. Men Knut forteller at den store interessen for flygingen skapte en del problemer for faren, for eksempel måtte det skaffes vikar når Bjørn var på repetisjonsøvelser, og det var ikke lett. Bjørn så nok på de årlige samlingene på Værnes som kjærkomne avbrekk.

Ola Tolgensbakk fra Tolga forteller at Bjørn var nestkommanderende under Hertzberg ved speidervingen på flyskolen på Værnes i 1937 når Ola ble utdannet til flyger.

Bjørn ble innkalt til Værnes tidlig i 1940 og var der til etter krigsutbruddet. Fra brev fra Wilhelm Mohr: "Jo, jeg var da sammen med Bjørn på Værnes, og mye fint hadde vi sammen, både i flygningen og på det personlige plan. Han var jo noe eldre enn jeg; jeg var bare 22 og nestkommanderende ved speidervingen. Så jeg trengte simpelthen en slik som Bjørn å støtte meg til. Fin fyr!".

Adesseavisen forteller 1. mars 1940 om en ambulanseflyvning fra Værnes til en fjellbygd i Verdal - et sneras sperret veien {ikke riktig, men forferdelig snevær}, og det gjaldt å berge en meget syk kvinne. En Fokker med løytnant Wilhelm Mohr ved spaken, ledsaget av en Moth fløyet av løytnant Bjørn Håkon Næss (Moth’en var med fordi det trengtes to mann for å starte en Fokker), tok seg frem gjennom et forferdelig snevær og hentet med seg legen. De klarte å komme ned i Verdal, hentet den syke, som ble båret til flyet på en låvedør og måtte tres gjennom mitraljøseringen for å komme ombord (opplysninger 1992 fra Mohr), og fikk fraktet henne til Værnes. Derfra ble hun kjørt til sykehus og ble reddet [16, s228].

Se forøvrig diverse utklipp fra aviser og tidsskrifter sendt meg av Wilhelm Mohr om denne hendelsen.  

Ola Tolgensbakk forteller at det var meningen at han selv, Henrik Stenwig og Bjørn skulle til Kjeller for å fly inn de nye Curtissjagerne som hadde kommet fra USA. Det var også på tale for de samme tre å dra ned til Tyskland for å hente tyske fly som var innkjøpt, men krigen kom før noe av dette kunne bli til virkelighet.

Under krigen

På Værnes lå det 9. april 9 Fokkere og en Moth - Trøndelag Speiderving. Alarmsignalet gikk kl. 0300; Speidervingen fikk ordre om å pakke og reise om 20 minutter. Alle flyene dro i løpet av dagen til Selbu og videre til Aursunden, mens bakkemannskapene var i Selbu [16, s315]. Bjørn var med til Aursunden.

John Magne Stene forteller: "15. April/40 fløi Bjørn mig fra Aursunden i en Fokker til et vann, Bolagen, som delvis er på Norsk og Svensk side og satte mig av like ved grensen. Jeg hadde ski med og meldte mig ved den svenske post. Mit opdrag var å hente en forsyning av medisiner og saker som Røros Sykehus trengte og hadde bestilt hos Apoteket i Hede. Svenskene var veldig hyggelige og hjelpsomme. Så jeg dro neste dag pr. rutebil, med min verdifulle last." Wilhelm Mohr forteller (se brev): "Bjørn crashet en Fokker på Aursunden et par dager efter krigsutbruddet {17. april}. Det var rent uhell fordi sneen var morknet og skiene på flyet sank ned. Da "bikket" det opp. Desverre blev det mer skader ved selve redningsarbeidet fordi vi kom ned i overvann på isen etc. Det var en kald fornøyelse. Bjørn kom ikke til skade på nogen måte.

Om Bjørns havari på Aursunden står det i vedlegg 3, s53 [20, s53]:

I samme vedlegg [20, s54]:

Iflg. Mohr var dette for å skaffe sanitetsmateriell til Hegra festning. Det lyktes å skaffe dette, men Hegra ble i mellomtiden overgitt til tyskerne.

Mohr forteller videre: Senere - bortimot månedskiftet - kom det beskjed fra Flyvåpenets overkommando som lå på Lesja, - om interesserte for å komme til England vilde komme dit, eller hvem som heller vilde fortsette kampen i Nord-Norge og fly opp dit. Bjørn’s og mine veger skiltes der, han nordover og jeg til England \4\.

Fra [16-s333]:

24. april var Østerdalen gitt opp; Flyskolen hadde sendt sine siste tre fly til Gudbrandsdalen.

Aursundgruppens seks brukbare fly var kalt vestover (speiderne sendt til Nord-Norge via Sverige) til Lesjaskogsvann, nå hovedbase for Stafettgruppen med avleggere på Slangen-Espedalsvann og i Lierne, Nord-Trøndelag. 28. april fikk engelskmennene ordre om å dra tilbake til Åndalsnes, laste inn og trekke seg ut av Sør-Norge. Dermed var det slutt. Natten 29.-30. april drog Kongen, Kronprinsen og Regjeringen til Nord-Norge. Dagen før var norske fly på ski beordret til Lierne, samtlige grupper nå under Reistads kommando - hver flyver kom seg dit som han fant best. Det var hensikten å delta under forsvaret av Trøndelag. Men da britene trakk seg ut av Namsos natten mellom 2. og 3. mai og norske styrker i området overgav seg 3. mai, dro Reistad og hans flyvere (ti-tolv fly) nordover til Troms \5\).

Kampene sammen med britiske styrker i Nord-Norge fortsatte til 8. juni da britene trakk seg ut pga tyskernes fremmarsj på kontinentet. En del flyvere tok seg over fra Nord-Norge til de britiske øyer i konvoier og noen til Finland for sammen med Ole Reistad å forsøke og opprette en flyskole i Finland - han mente Finland skyldte Norge denne tjenesten etter den norske hjelp til finnene i den finske vinterkrigen.

Bjørn meldte seg frivillig til å fly ett av flyene til Finland (se intervju med Finn Andvig og vedlegg 4). Den 10. juni tok 2 Fokkere og 1 Tiger Moth av fra Setermoen. John Magne Stene førte den ene Fokkeren m/Finn Andvig som passasjer, Bjørn den andre med Claus Bjørn som passasjer og Tycho Moe fløy Moth’en. De landet i Banak for å fylle bensin. Her traff de rittmester Harald Normann som fikk en tragisk skjebne etter hendelser i de første krigsdager i nordre Osen (se fotnote 108). Derfra fløy de til Petsamo (nå Russland, like ved Kirkenes) hvor flyene ble overgitt til finnene. Etter at Bjørn og JM Stene hjalp finnene med noen Heinkel-fly, reiste de til Kemi innerst i Bottenviken hvor de ble internert \6\.

Via Stockholm kom Ole Reistad til Finland med båt og opptok forhandlinger om norsk flyskole i Finland. Da han etterhvert skjønte at finnene helte til den tyske siden, oppgav han prosjektet og returnerte til Stockholm hvor han prøvde å få norske myndigheter i Sverige og London til å bidra til at de norske flygerne kunne komme seg ut av Norge, men det var ikke lett.

Bjørn reiste sammen med Reidar Biong fra Finland 19. juni iflg. JM Stene. Bjørn kom hjem til et nedbombet Elverum. Farens forretning, Elverum Slakteri lå i ruin. Bjørns far og bror var med og gravet ut 13 mennesker som var drept i kjelleren under bombingen den 11. april.

Elverum Slakteri etter bombingen 11. april

Han arbeidet på Slakteriet til dagboken starter.

Det tok sterkt på faren, Helge, at han ikke hadde fått tatt en skikkelig avskjed med Bjørn når han reiste fra Norge. Knut forteller at etterat Bjørn hadde reist til Oslo for å "undersøke sakene" som han skriver i dagboken, skjønte faren at Bjørn kanskje kom til å reise direkte ut. Faren reiste derfor til Oslo for å prøve å få kontakt med Bjørn, men det lyktes ikke (Bjørn skriver i dagboken at han snakket med faren i telefonen mens han var i Oslo). Når Bjørn reiste tilbake til Elverum og videre til Sverige, var faren i Oslo.

Dagboken forteller ellers hva som hendte 5/2-41 til 13/1-43. Det er gitt en kort sammendrag nederst på siden. Han reiste fra Elverum den 5. februar 1941 og kom fram til Toronto, Canada den 10. juni. Her var han først instruktør på flyskolen i LN, siden førstelærer for to flykull før han ble overflyttet til Ferry Command den 11. april 1942. Han var copilot på de to første "fraktene" av fly over Atlanteren og pilot på de 3 siste med Bjarne Indseth som fast navigatør. Den 19. oktober ble han overflyttet til RAF på 4-motors Halifax bombefly. Her gjennomførte han åtte bombetokter og to mineleggingstokter. Bombetoktene foregikk over Tyskland, Italia og Frankrike, de to første som copilot til Genova (Italia) siden som pilot til Stuttgart, Mannheim, Torino (Italia) 2 ganger, ett til Lorient (Frankrike) og det siste til Berlin.

Fra Carl Larsen, Paul Zorner og andre kilder kan man oppsummere flg. om Bjørns siste tokt:

Toktet til Berlin natten før var det første angrep på Berlin på 14 måneder. Angrepet kom meget overraskende på tyskerne og man var meget bedre forberedt natten etter:

Om ettermiddagen 17. januar 1943 var det 170 Lancaster og 17 Halifax som tok av fra England med Berlin som mål. 19 Lancaster og 3 Halifax var savnet etter raidet (11.8%). Også tyske kilder bekrefter at 3 Halifax ble skutt ned denne natten. Iflg. [28] hvor alle tapene i 1943 er dokumentert med opplysninger om hvert savnet mannskap, kjenner man skjebnen til de to andre Halifax \7\. Gjennom Carl Larsens kontakter i British Intelligence og senere opplysninger hentet fra internett, er følgende klarlagt: Bjørn tok av kl. 16.22 \8\ med sin Halifax II som en av de første. Iflg [31] bombet hoveddelen av bombeflyene i tidsrommet 20.30 - 20.50, dette stemmer også med Halles rapport. Han brukte 8 timer og 50 min på hele turen (men var 15-20 min. etter beregnet tid over Berlin). Iflg. Larsens britiske kilde sies det om Bjørns Halifax: "It is very possible that the aircraft has fallen for the guns of oberleutnant Zorner". Tas opplysningene om de to andre savnede Halifax i betraktning, måtte dette ha vært Bjørns fly. Han hadde dermed en flytid på 5.33 timer før han ble skutt ned og ca 1.15 timer etter Berlin. Med max hastighet for Halifax vil det ta 1.06 timer fra Berlin til 45 km nordvest for Juist.

Oberleutnant Paul Zorner og hans radiooperatør Heinrich Wilke tok av som de eneste fra Wittmundhafen kl. 20.20 med sin Messerscmitt Bf 110 og Zorner forteller:

"Jeg sirklet rundt radiostasjonen på øya Juist mens RAF-bomberne fløy hjem langt mot nord etter angrepet på Berlin. Men plutselig, ca kl. 21:45, ga min jagerkontrolloffiser meg en beskjed om at et enslig bombefly fløy langt syd for de andre med kurs mot vest, kanskje det kunne komme innenfor rekkevidden for vår radar. To minutter senere sa han at han ville prøve å veilede meg mot målet selv om det fløy i en avstand på mer enn 50 km fra stasjonen. Den normale rekkevidden for bakkeradaren var bare 30 km.
Han ga meg instruksjoner om å fly mot nordvest, men pga den store avstanden kunne han ikke gi meg høyden til målet. Senere ga han meg kurs mot nord og som høyde 3000 m og sa at målet kom fra høyre.
Jeg gikk ned til 3000 m og så plutselig et lite svart punkt foran meg og litt høyere. Det var kl. 21:53. Og da gikk alt meget raskt. Jeg gikk høyere, og nærmet meg målet som ble stadig større, så et fly med fire motorer, vendte mot venstre og var ca 150 m bak ham og litt lavere. Jeg skjøt to ganger, men så ikke resultatet. Og flyet fløy rolig videre. I mellomtiden fløy jeg fremdeles ca 20 m under og litt etter ham. Og nå gikk jeg raskt høyere, skjøt en lang salve og lot flyet fly med venstre vinge gjennom ildsalven. Vingen begynte å brenne umiddelbart. Bombeflyet gikk i en spiral mot venstre i ca 3 sekunder og begynte deretter å falle vertikalt. Kl 21.54 krasjet det i sjøen. Hele aksjonen varte i mindre enn 3 minutter fra jeg først så målet til flyet krasjet og under ett minutt fra min første salve til flammene slo opp i bombeflyets vinge."

Dette skjedde ca 45 km nordvest for Juist (en av de Østfrisiske øyer, på rett linje halvveis mellom York og Berlin, posisjon 658 8H6). Som Hallvard Vikholt forteller, var ruten enten via Frankrike eller via Danmark, ikke rett linje til Berlin. Fordi han ble skutt ned utenfor Juist, mener Larsen at dette tyder på at han må ha hatt problemer; da var det rimelig at han tok korteste vei hjem. Paul Zorner kunne ikke se at flyet hadde noen problemer, men skriver: "Din onkels bombefly kunne ha fått ødelagt radioutstyret slik at de ikke fikk kontakt med flybasen hjemme. Det kan forklare at de fløy så langt mot syd. Og hvis du antar at de prøvde å orientere seg ved å studere kartet over landjorden under, da er det forståelig at de fløy så lavt". Han skriver også: "Jeg skrev ”…besetningen….følte seg sikre…” og så spør du ”…men var ikke det alt for tidlig…”. Det var faktisk for tidlig, men forståelig også. Bombeflyet til din onkel fløy langt ute til sjøs. Normalt behøvde man ikke å vente et angrep så langt fra kysten. Og jeg skrev  at bombeflyet ”fløy på en avstand av mer enn 50 km fra stasjonen. Den normale rekkevidden… var bare 30 km”. Men kontrolloffiseren på bakkestasjonen Juist var svært svært erfaren og prøvde å lede meg til målet til tross for den store avstanden. Og han lyktes. En annen kontrolloffiser hadde sannsynligvis ikke lyktes". Man hadde ingen kontakt med Bjørns fly på dette toktet etter at de tok av fra flybasen Linton-on-Ouse.

Bjørns Halifax (DT647) kom til Linton-on Ouse fra 12 MU (Maintenance Unit) den 29/12-42 og gjorde 3 tokter ved 76 Squadron.

Senere

Den eneste hentydning til Bjørn i mors dagbok under krigen var helt til slutt tirsdag 21. desember 1943: "Den 19. nov. fikk vi høre noget om bror. Vi får bare vente og håpe."

Et brev datert Oslo 5/11-44 fra Emil Sønstevold (mors lærer på folkeskolen og bror til Gunnar) til mor etter bryllupet, hvor han kommenterer sangen han hadde skrevet, lyder bl.a.: "…Men en ting glemte jeg, så det kanskje ut som: Jeg hadde ikke noe om de kjekke brødrene dine i visa mi, men det var etter lange funderinger, jeg tenkte på Bjørn, skjønner du, den kjekke goe gutten. Og jeg vet nok at du også tenkte på ham, det behøvde ikke akkurat noen minne dig om ham, hva heller ikke de andre visedikterne gjorde, å, vi har stor takt vi diktere, skal jeg si dig. Nei, du skal nok se Bjørn kommer igjen, dere har da intet bestemt hørt? Huff ja, denne forferdelige, sinnsvake krigen. Dere har da sannelig fått gå igjennom. Og får det fremdeles ser det ut som. Jeg fikk formelig et sjokk, da jeg hørte det om Rolf. Hvem er det som har vært på ferde der? Det er vel ikke rart å være Knut nå, alene på gutteværeleset. Og din mor, stakkar, og Helge! Jeg kan se dem for meg, når ingen ser dem!"

Det var dr. Heimbeck som en lørdag 3 uker før krigens slutt ringte til Knut på Slakteriet og fortalte at Bjørn var savnet.

Mor skriver i sin dagbok lørdag 7. juli 1945 bl. a.: "Den 27. oktober blev Rolf arrestert og satt inne til jul. Det var også en påkjenning at svigerfar og Knut R. blev satt inn en uke etterpå. S satt inne 14 dager, Knut på Grini til freden kom 8. mai 1945. En stor dag for oss alle. 3 uker før freden fikk vi beskjed om vår Bjørns død 18. januar 1943 i kamp over Tyskland. Mange og store offer er gitt i kampen mot nazismen. Nu er disse grusomme mennesker slått sønder og sammen. Bjørn var vel for god for denne verden. Stakkar Dagny. Hun måtte bli alene igjen. Mor har det tungt mange ganger, likedan far, men de er flinke alle 3. Jeg slår det hele fra meg så godt jeg kan, ellers går det ikke."

Et brev til mor fra Ruth Lagesen ca juni 1945:

John Magne Stene forteller: "Umiddelbart efter min hjemkomst efter krigen i Mai/45 telefonerte jeg Dagny, og vi hadde en lang samtale hvor jeg fortalte om mitt vennskap og samvær med Bjørn under krigen. Men jeg kom ikke senere noen gang gjennom Elverum, og hadde derfor aldri personlig kontakt med Dagny.".

I 1946 fikk familien Næss besøk av Hans Grøn Lund som var Bjørns lærer i LN.

I 1948-49 (iflg. Knut) kom Bjarne Indseth’s far på besøk (B. Indseth var Bjørns faste navigatør fra 15/7-42 og falt sammen med Bjørn). Han ville vite om det var noen som visste mer om sønnens skjebne.

Mormor (Bjørns mor) og Gudrun Næss besøkte John Ericsson i 1951.

Bak på bildet står: "Birgitte Næss, John Erikson, Gudrun Næss. Gøteborg. På tur fra 1/8 til 5/8 1951"

I 1955 ble Dagny og mormor invitert og reiste med militærfly til York for å delta i avdukingen av et minnesmerke over falne flygere i Bomber Command (se korrespondanse).

Knut besøkte John Ericsson i slutten av 60-årene og hadde en meget hyggelig kveld sammen med familien. Ericsson kom i slutten av 70-årene på reise gjennom Elverum på ferie sammen med familien og besøkte Knut med familie.

Ca 1980 var Tor Erik Næss og Helge Næss Rustad m/familier på tur til Kanariøyene, og kom i prat med en pensjonert flykaptein som hadde jobbet i Braathen i mange år etter krigen. Han fortalte om Bjørn som han kjente fra krigens dager. Men dette er 20 år siden, og ingen husker noe særlig fra disse samtalene. Men den pensjonerte flykapteinen sendte ca 1 mnd. senere en del papirer som etter sigende skal ha inneholdt data om hvordan Bjørns fly ble skutt ned (den tomme konvolutten stemplet Oslo Lufthavn 8/5-1980 funnet blant mors papirer). Papirene har foreløpig ikke kommet til rette. Hverken Knut, Inger Johanne (Bjørns svigerinne) eller mor kan huske å ha sett disse papirene. Men under mitt besøk hos Kåre Stenwig nevnte jeg denne historien. John Stenwig, Kåre Stenwigs sønn, tipset meg da om Carl Ludvig Larsen som hadde vært krigsflyver, og som hadde vært flykaptein i Bråthen. I et foredrag nylig hadde han nevnt at han hadde opplysninger om Bjørns siste tokt (referat). Når jeg kontaktet ham fikk jeg ikke bare bekreftet at han hadde slike opplysninger, men at han også meget godt husket flyturen sammen med Tor Erik og Helge m/familier. Når han ikke hørte noe etterat han hadde sendt disse papirene, trodde han kanskje at han hadde rørt opp i gamle vonde minner. Han hadde fløyet som hjelpemann med Wiggo Widerøe i 39. Han mønstret av som hvalfanger under krigen og kom til Toronto, Canada høsten 41. Han husker at han så Bjørn på fergen fra forlegningene over kanalen til flyplassen. Larsen kom til 76 Squadron noen måneder etter at Bjørn var savnet mens John Magne Stene var der. Larsen var den siste av de norske som fløy bombefly i denne skvadronen.

Knut husket etter hvert at han fra Dagfinn Hamlander i U.S.A. hadde fått tilsendt en film hvor Bjørn var med. Det viste seg at det var en rull 16 mm fargefilm på et par minutter som jeg fikk kopiert til video. Den starter med at Bjørn i uniform sitter med en av Dagfinns barn på fanget (Bjørn skriver i dagboken at han var på besøk hos Dagfinn Hamlander i Chicago julen 41/42) og fortsetter med diverse korte glimt fra Lille Skaugum med forskjellige sommerlige aktiviteter. Bl.a. ser vi Ole Reistad osv.

Bjørn ble dekorert med Krigsmedaljen, Deltagermedaljen (deltagelse i krigen i Norge 9/4-7/6-40) og Kong Haakon VII’s 70-årsmedalje. Se for øvrig vedlegg.