Tiende og siste tokt, 17/1-43. Berlin.

Tilsendt fra Carl Larsen

Mannskapet

I 2004 la jeg ut en forespørsel på internett om det var noen som hadde kjennskap til noen av det engelske mannskapet. 

Fra Richard Biddlecombe fikk jeg en E-mail med bildet av hans mor og Malcolm Moody på deres bryllupsdag 16 April 1940 to uker etter at han vervet seg i RAF. Han var nyutdannet da han kom til 76 skvadron 12. november 1942 og ble flymaskinist (Flight Engineer) i Bjørn's mannskap. Han var bare 2 måneder i operativ tjeneste. Her er hans loggbok: Forside, november 1942, desember 1942, januar 1943.

Iflg. loggboken tok de altså av kl. 16.30 med Halifax P på dette toktet. Til slutt i loggboken står: "Death Presumed 18.1.43".

Richard har funnet disse opplysningene om radiooperartør (Wireless Operator) Sergeant Alan Victory David Stinton: Han kom fra RAF Volunteer Reserve og døde 25 år gammel. Han var sønn av Mr. og Mrs. John Stinton fra Linton.

28/9-2005 fikk jeg en E-post fra Tim Davis fra Sydney, Australia. Han er nevø av Mid-upper Gunner Sgt. Alan Saunders som var født i 1915 og ble altså 28 år gammel.

Les her om THE "ALAN SAUNDERS MEMORIAL TROPHY" og litt om hans bakgrunn (tidspunktene for hans skjebne i 1943 er imidlertid feil!)

Rear Gunner Peter Harry Barrowclough Parkinson Green var fra Lancashire i England og ble 21 år gammel, var sønn av Evelyne Mary Parkinson, datter av Harry Barrowclough Parkinson (d. 1936)

Bombesikter Sergeant Leslie Lamb har jeg ikke funnet opplysninger om.

Fra: "Hunters of the Reich - The Nightfighters" av David William:

Paul behøvde ikke vente lenge på sin første seier som kom 17. januar 1943 under hans fjortende tokt. Fordi han mislikte å fly Do217 presset han til stadighet Prinz zur Lippe-Weissenfeld for å få fly Messerschmitt Bf 110 i stedet. Weissenfeld ga til slutt etter for Zorners ønske hvis han operasjonelt vekselsvis fløy begge flytypene. Så, den 17. januar, tok Paul av fra Wittmundhafen i en Bf 110, den eneste fra "Staffel" som gjorde det.

I det han fløy over Nordsjøen, sveipte han over den mørke nattehimmelen med det for øye å avskjære de returnerende RAF bombefly som nettopp hadde angrepet Berlin. Ved en høyde på 3200 m lokaliserte han et fly som ble identifisert som en Halifax. Etter to mislykkede angrep på bombeflyet, posisjonerte Paul jagerflyet bak og litt under Halifaxen og nærmet seg til en avstand av bare 20 m før han åpnet ild. Effekten av angrepet var ikke umiddelbart synlig da bombeflyet fortsatte rett frem i stødig kurs. Så, plutselig uten varsel, tippet Halifaxen over og gikk vertikalt ned i Nordsjøen. Det krasjet ca 45 km nordvest for Juist, en liten øy like utenfor nordkysten av Tyskland. Tidspunktet var 21.55.

Se Paul Zorners biografi, om et flott maleri av en av hans seire sent i 1944 til slutt på denne siden, min korrespondansen med ham, Carl Larsens opplysninger, Hallvard Vikholts brev og spesielt vedlegg 8 hvor toktet og opplevelsene til kollegene i 76 Squadron er relativt nøye beskrevet.

Fakta fra toktene til Berlin 16-17/1 og 17-18/1 1943

Fra "Royal Air Force Bomber Command Losses" [28]

….Det ville være feil å tro at Tyskland var totalt glemt mens havnene i Biskaya ble angrepet. To middels store raid til Berlin, et mål som var fullstendig ignorert i hele 1942, ble fløyet i midten av januar med vanlige ruter i begge tilfeller og med en angrepsstyrke begrenset til Halifax og Lancaster. Tapene var uforholdsmessig store med 23 bombefly savnet og to andre avskrevet i crash. Nattjageraktiviteten var intens og et fyndig referat fra et slikt tilfelle er fortalt av de overlevende fra en PFF Halifax, skutt ned i det de nærmet seg den danske kyst. Ført av Squadron Leader Brownlie var deres Halifax allerede i vanskeligheter med motorproblemer og minst to radiomeldinger som forklarte vanskelighetene, var sendt. Slutten kom bemerkelsesverdig brått og i rasende brann, bombeflyet raste ned i Nordsjøen og fikk Flight Lieutenant Corke til å bemerke: "Småtroll (gremlins) startet problemene og en tysk (Jerry) nattjager avsluttet dem." (Dette var for øvrig en av de tre savnede Halifax på Bjørns siste tokt, se fotnote 7. Se også Halles rapport hvor han skriver: "East coast Jylland at 17000’, dived down to 11000’ over the west coast. A flashing white light seen in the North Sea. Circeled down to 2500’ to investigate, but could not see anything").

16/17 januar 1943. BERLIN. [17]

{OBS: Her beskrives først toktet natten før Bjørn var savnet og noe av grunnen til at tapene den påfølgende natt ble så store, 11.8%. Bare Cheshire og Fletcher deltok fra 76. Squadron på dette toktet.}

201 fly - 190 Lancaster, 11 Halifax fra Pathfinderne, 1, 4 og 5 Group ble avgitt til dette interessante raidet - det første angrep på Berlin på 14 måneder, den første bruk av ‘målindikatorer’ og bruk av bare 4 motors bombefly. Stirling ble trukket tilbake fra en opprinnelig plan slik at bare de høytflyvende Lancaster og Halifax skulle delta. Størstedelen av styrken kom fra 5 Group. Raidet ble en skuffelse. Berlin var langt utenfor rekkevidde til "Gee" og "Oboe" {navigasjonshjelpemidler}, og H2S radar var enda ikke ferdig. Tykt skydekke på vei til målet vanskeliggjorde navigasjon, og Berlin var dekket av skodde. Bombingen ble spredt, for det meste i sydlige områder, hovedsakelig i Tempelhof-distriktet. Rapporten fra Berlin inneholder noen interessante detaljer blant de vanlige detaljer om ødelagte bygninger osv. Det tyske luftvarslingssystem mislyktes i å varsle ankomsten av en stor bombeflystyrke, bare noen enkelte fly. Lancaster og Halifax ankom derfor Berlin om kvelden mens mange mennesker ikke var hjemme. De første bombene falt samtidig med at sirenene varslet, og det var mange tilløp til panikk før politiet klarte å kontrollere folk som prøvde å finne skjul. Goebbels, "Gauleiter" i Berlin, ble rapportert og ha vært meget sint og beordret en gjennomgang av prosedyrene. Pga. feilen ble et uvanlig stort antall mennesker drept tatt i betraktning den svake bombingen: 198, men dette tallet inkluderer 53 krigsfanger - 52 franskmenn og en engelskmann - og 6 fremmedarbeidere. En tildragelse var at halvparten av luftvernildpersonellet ikke var i byen fordi de deltok på et kurs. Dette resulterte i et mye svakere luftvernildforsvar enn vanlig. Den neste dagen snakket alle om ‘mirakelet’ som hadde skjedd ved Deutschlandhalle, den største innebygde hall i Europa med 10000 sitteplasser. Raidet hadde startet midt i kveldsshowet for det årlige sirkuset, en begivenhet i Berlins sosiale liv. Politiets flyraidkorps og brannbrigadene klarte å lede evakueringen av alle tilskuerne og sirkusdyrene til parker rundt hallen. 21 mennesker ble lett skadet under sammenstimlingen når de forlot hallen. Like etter at de siste hadde forlatt hallen, falt et stort antall brannbomber over hallen som ble fullstendig utbrent og ble den største krigsruin i Berlin så langt under krigen. Ingen av de 10000 menneskene rundt hallen ble skadet! Tapene for RAF var også små, bare 1 Lancaster fra Group 5. Bombekommandoen rapporterer det svake luftvernildforsvaret av Berlin og antar at den store bombestyrken overrasket det tyske lufvernildpersonellet.

17/18. januar 1943. BERLIN. [17]

170 Lancaster og 17 Halifax gjentok raidet på Berlin. Været var bedre enn forrige natt (se under), men Pathfinder’ne var igjen ikke i stand til å finne senteret av byen og igjen falt bombene hovedsakelig i de sydlige deler. Rapporten fra Bomber Command rapporterer at Daimler-Benz fabrikken ble truffet, enten denne natten eller forrige natt, men dette er ikke bekreftet av den tyske rapport; imidlertid, en B.M.W. flymotorfabrikk ved Spandau ble truffet av brannbomber og litt skadet. Det var ingen viktige skader i noen deler av Berlin på dette raidet; by-rapporten klassifiserer ikke en eneste bygning som ‘ødelagt’ eller ‘alvorlig skadet’, bare som ‘svakt skadet’. 8 mennesker drept og 41 skadet. Ruten for bombeflyene til og fra Berlin var den samme som ble fulgt forrige natt og tyske nattjagere var i stand til å finne strømmen av bombefly... 19 Lancaster og 3 Halifax tapt, 11.8% av styrken. Eksperimentet med denne Lancaster/Halifax-styrken ved å bruke målindikatorer mot Berlin, ble nå stoppet til H2S {puls reflektor luft-landjord-luft; skilte mellom menneskelagde objekter, vann og naturlig landskap} ble tilgjengelig. Observatør på dette raidet var Richard Dimbleby, B.B.C., som fløy i en 106 Squadron Lancaster ført av Wing Commander Guy Gibson [17].

Guy Gibsons loggbok (AIR 4/37, Public Record Office)

Gibson G.P. Rank W/COR.

17/1-43. OPS BERLIN. 1x8000 LB. A good trip and fairly successful. The ?? quarters got it. Dimbleby broadcasted next day. This is my 67th Bombing trip.

På slutten av loggboken står: AWARDED BAR TO D.S.O. 25/3-43:

Form 540 fra dette toktet

Summary:

Nine crews were originally briefed and detailed for this attack on Berlin, but aircraft "W" was found to be unservicable when F/O Black and crew went out. Another aircraft was cancelled and this time Sgt. Anderson and crew were ordered to stand down. The remaining seven aircraft took off according to schedule and it is known that at least 5 succeeded. The first to arrive over the target was "U" (Cpt. Halle, Captain) at 20.17 hours and the last to attack the target released his load at 21.19 hours. Although the defence was very heavy and accurate the crews made their attack and saw a number of large and small fires start up. Visibility was rather patchy and this prevented the crews from securing good photographs. Most of the photographs showed faint ground details and fire tracks. One aircraft was hit by heavy flak just before bombing but the damage was not serious enough to prevent the attack being pressed home. It is regretted that the Squadron lost two very fine crews. Five of our aircrafts returned safely to base.

Gunnar Halles rapport (Form 541) fra dette toktet

Target:

Berlin. Date: 17/18 th. January 1943

Crew:

Cpt. Halle, Nav. LT. Vikholt, B/A Sgt. Kidby, W/O Sgt. Evans, F/E. Sgt Seaton, Rear Gun. Sgt. Bayfield, 2nd. G. Sgt. Jacobs.

Bomb-Load:

1080 4 lbs. Incendiaries\98\. Overload tank in.

Aircraft U.

Take off 16.33. Landed Leeming 01.20. Time 8.50.

Climbed on track to 15000’ before Danish coast. Landfall Denmark fairly well on track, just north of Sylt. No clouds and good visibility over Denmark, moon in front of us making it easy to see us from behind. Well lighted runway seen on starboard beam, probably on Sylt, lights turned out when we passed them. Vapour trails from nightfighters seen above us several times. From the middle of Jylland took avasive action changing course, changing height about 500’ up and down and corkscrewing. Banked the plane steepley every couple of minutes to let the rear gunner look underneath, and kept him on the alert. Lots of flak activity seen over Danish towns, and a searchlight cone (about 15 searchlights) south of track. Kept fairly well on track and outside flak areas.

10/10 clouds underneath from German coast, -no flares seen where turningpoint should be. Climbed to 18000’ over Northern Germany.

Cloude broke just before ETA target, but no P.F.F. flares seen and not possible to make out anything on the ground. Continued on course for about 10 min., flares the seen to the north. Flew back to the flares, which took about 20 min. Flares had then gone out, but there were lots of lights on the ground from burning incendiaries and probably from dummies as well. Moderate light and heavy flak seen in front of us, but nothing near us. Could not make out anything on the ground. We were then 15-20’ behind time. Went in where we had most light on the ground and dropped from 18000’ bombs. Set course for home, and were immidiately after engaged by heavy flak fire, which were very concentrated and well aimed and lasted about 15 min. No searchlights. Evasive action taken by altering course 20° on either side of track, holding course for 15-20’’, and climbing to 19000’. This did not take us out of flak-area. More violent evasive action was then taken; Turned 90° to starboard, dived down 2000’, straight and level for 15 seconds, - turned 90° to port and climbed steeply back 2000. This was repeated a couple of times and took us out of the barrage. Came back to German coast on track.

Over Danish islands easy to mapread and good pinpoints obtained. Intense heavy flak seen over Kiel and Flensburg. East coast Jylland at 17000’, dived down to 11000’ over the west coast. A flashing white light seen in the North Sea. Circeled down to 2500’ to investigate, but could not see anything. - BFX to Leeming. Photo was plotted by Bomber Command 8 1/2 miles 170° from aiming point, which proves we have flown dead over target immidiately after bombing.

Strength 170 (?) A/C. 22 missing. 2 A/C from 76 Sq.

Cpt. Næss and his navigator LT. Indseth were missing on this trip. Sgt. Gold missing as well.

Gunnar Halle med sin besetning foran sitt 30. tokt 20. april 1943. Etter dette toktet kunne de ta farvel med marerittet for en stund: "I messa var det nesten bare nye ansikter å se. I løpet av våre 5 måneder ved stasjonen var flybesetningene nesten helt fornyet. Ytterst få hadde klart å fullføre sine 30 tokter. Tapene var størst hos de ferske besetningene. De første 6-8 turene var de verste. Kaptein Bjørn Næss med Bjarne Indseth og resten av besetningen var savnet allerede 17. januar 1943 etter et tokt mot Berlin…" [13-bind 2, s134]

Fra venstre: sersjant Watters (flymaskinist), sersjant Boanas (skytter i ryggtårnet), vingsersjant Evans (telegrafist), løytnant Vikholt (navigatør), Squadron Leader Bennet (bombesikter på toktet for å få litt avveksling fra skrivepulten), Gunnar Halle (skipper), sersjant Jacobs (haleskytter). [11, s378]

Dette flyet fløy Kåre Stenwig med før med Eirik Sandberg som kaptein [opplysning fra John Stenwig].

En annen beretning fra denne natten

Det ville være feil å si at Luftwaffe fikk det helt som de ville. 17. januar 1943, ble Flt Lt Misselbrooke’s besetning beordret til å delta i et raid til Berlin. De hadde besøkt den tyske hovedstad natten før når månen hadde vært nær full og målet lett å identifisere. Helhetsbildet ved briefingen den 17. januar var det samme. Denne gangen ble vi imidlertid fortalt at et avledende raid skulle utføres mot Kiel i håp om at det skulle forvirre fienden til å tro at dette var hovedmålet. Som den foregående natt var det klart og måneskinn nesten helt til vi kom til Berlin. Over hele målet var det et tykt skylag og det var umulig å se bakken. Etter å ha lett litt for å prøve og finne et hull, og mens flaken ble mer intens, så sa jeg til mannskapet mitt, at isteden for å sløse bort bombene, så kunne vi dra over Kiel på tilbakeveien, som ville være lett å finne. Så navigatøren ga meg kursen. Det er unødvendig å si at dette ville føre oss ut av kursen for hovedstyrken og det tok ikke lang tid før en (den midtre øvre skytter, den bakre skytter eller radiooperatøren brukte vekselvis å se ut av ‘astro dome’) sa han trodde det var en jager på styrbord side. Alle var på vakt inkludert meg, og instinktet må ha fått meg til å se til høyre akkurat da han åpnet ild fordi jeg husker at jeg så flammene fra våpenet akkurat når jeg ventet det. Jeg gjorde et svakt rykk bakover og nærmet meg. Både øvre og bakre skytter åpnet ild og traff ham. Jeg visste ikke dette først, og antok at han ville angripe på nytt. Jeg ba bombesikteren slippe bombene som han også gjorde. Men nesten med det samme kom det ivrige rop om at han var truffet og var i flammer. Imidlertid, vi hadde fått et par streifskudd mot oss fordi ytre styrbord motor syntes å være i flammer, men jeg strøpte den og flammene slukket. Flyingeniøren sa at en av drivstofftankene mistet drivstoff så han koblet alle tre motorene fra den, men etter kort tid (vi hadde selvtettende tanker) avtok det. Uheldigvis var vi på dette tidspunktet fanget inn av søkelys og en desperat flaksing og tap av høyde fikk oss ut av det. Det var ingen flak så det var tydelig at en annen jager prøvde å finne oss. Dette var slutten på spenningen til vi kom tilbake til basen som lå i tåke og vi ble omdirigert til Middelton St George. Flyet fikk noen kulehull i styrbord ving og motorer og ‘perspex’ i øvre skyttertårn var litt sprukket men ingen kom til skade. Pat Harrison (bakre skytter) fikk umiddelbart DFM for sine anstrengelser. Uheldigvis ble Sgt Harrison skutt ned på sitt tredje eller fjerde tokt på sin andre tur [19, s210].

Tapte fly på dette toktet

Skv: Skvadron. ID: Flyets ID-nr. Opp: Avgang fra base. Fly: LI, III: Lancaster I, III. HII: Halifax II. ? - drept.

Dokumenterte tyske nedskytninger av nattjagere denne natten 

Referanse: http://www.luftboard.ndo.co.uk/reichwest_vol4_1943.pdf

Av de 24 flyene som gikk tapt, ble altså 18 skutt ned av nattjagere. Selv om fire av flyene ble oppfattet som Sterling av nattjagerne, så er altså dette ikke korrekt, men det stemmer at det var tre Halifax.

Epilog

Kåre Stenwig skriver i sin nyutkomne bok "Vi bombet Nazi-Tyskland, en debriefing" (des. 2000) om det neste raidet til Berlin 1. mars 1943 (han var på ferie når Bjørn ble skutt ned):

Det hadde seg slik at Eirik {Sandberg, piloten) og jeg hadde fri akkurat når Bomber Command for første gang på lenge skulle bombe Berlin. Dette sto som selve drømmen for meg, og jeg noterte i dagboken at jeg gjerne skulle gitt penger for å få være med. Bomber Command gjennomførte to tokt på rad {16/17 og 17/18 januar 1943} uheldigvis med samme ruteplan for begge toktene. Det medførte at de tyske nattjagerne klarte å blande seg inn i strømmen av bombefly, med derav følgende store tap. I det siste angrepet 17.januar 1943, mistet RAF 22 fly, hele 11.8% av styrken. 76 skv. mistet to fly i dette angrepet, og det ene, MP-P, tilhørte våre venner Bjørn Næss og Bjarne Inseth. Vi håpet i det lengste å få melding om at de hadde overlevd, men det kom aldri noen slik melding. Flyvraket ble aldri funnet, de falt sannsynligvis ned i Nordsjøen, nordvest for øya Juist, skutt ned av en nattjager.

Dette var en tung melding å få. Særlig Bjørn Næss hadde jeg hatt mye kontakt med. Tanker rundt dette skjøv vi likevel bort, vi visste at slik måtte det gå før eller siden. Man fikk bare være glad for at det ikke gjaldt en selv - ennå. At det var to av oss norske som falt gjorde likevel at tanken på døden rykket nærmere, og i dagene etterpå satte jeg opp et slags testamente i dagboken. Det var jo ikke av veien å være forberedt.

Paul Zorner

Min korrespondanse med Paul Zorner hvor han detaljert beskriver hvordan hans første seier ble Bjørn og hans mannskaps endelikt.

Paul Zorners egen beskrivelse av nedskytingen i boken "Nächte im Bomberstrom. Erinnerungen 1920-1950."

Biografi om Oberleutnant Paul Zorner.

Annen biografi på fransk med flere bilder.

Paul Zorners signatur står øverst til venstre på bildet av Messerschmitt 110 (hentet fra http://home.pacbell.net/horrido1/photos.htm)

Da luftkrigen raste over Berlin og andre tyske byer, ble nattjagergrupper som NJG 100, opprinnelig en nattjagerskvadron stasjonert på østfronten, flyttet hjemover i det endelige desperate forsvar av Tyskland. Luftwaffes nattjagere, utstyrt med sofistikert elektronisk utstyr og fløyet av erfarne mannskaper, ble sent i 1944, selv om de kjempet en tapt kamp, svøpen til mange av RAF's nattraidere. Nicolas Trudgian's dramatiske maleri rekonstruerer en aksjon utført av en av Luftwaffes mest suksessrike nattjagerpiloter. En Junkers JU 88 G-6 fløyet av major Paul Zorner, Gruppenkommandeur III./NJG 100, stasjonert ved Stubendorf, avskjærer og ødelegger en firemotors Lancaster fra RAF Bomber Command over Tyskland sent i 1944. I regnet av vrakrester og flammeskjær kan det så vidt være tid for mannskapet til å hoppe ut før det svære bombeflyet faller inn i den mørke avgrunnen. Ved hjelp av sin FuG 220 og oppad pekende Schräge Musik bevæpning, har Zorner pekt ut sitt bytte og angrepet usett bakfra. Mannskapet i denne Lancaster har ikke en sjanse, og med månelyset svakt reflektert fra flykroppen, slipper Ju88-piloten seg inn i nattens mørke etter fullført oppdrag. Et bemerkelsesverdig maleri som fremstiller krigens nerveslitende spenning og drama på nattehimmelen. Hentet og oversatt fra http://www.milartgl.com/HTML_2/moonlight_hunter.htm