Adresse: Myrhaugen 27, Røa, Oslo. Tlf. 22505848

Oslo, 25/9-1997

Kjære Finn Andvig.

Jeg skriver til deg for å få noen opplysninger om min onkel Bjørn Haakon Næss. Han skrev dagbok fra han reiste fra Norge 5/2-1941 til 13/2-1943 og var savnet etter et tokt over Berlin 17/18 januar 1943. Jeg har skrevet disse dagbøkene fra krigen på PC.

Jeg har skrevet til Vera Henriksen og fått svar fra hennes mann - han anbefalte at jeg kunne ta kontakt med deg angående krigen i Norge til juni 1940. Jeg har også skrevet til Wilhelm Mohr som var sammen med Bjørn på Værnes ved krigsutbruddet og til Hallvard Vikholt som var sammen med Bjørn, Gunnar Halle, Eirik Sandberg og Kåre Stenwig i 76 bombeskvadron i England. Lever Kåre Stenwig?

I dagboken skriver Bjørn at han var i Rovaniemi i Finland 17. mai 1940. Av litteraturen forstår jeg at en del flymannskaper etter kapitulasjonen i Norge var i Finland sammen med Reistad for å prøve å starte flyskole der, men at de reiste først i begynnelsen av juni dit. Vet du noe om Bjørns bevegelser i denne tiden, f.eks hvorfor han var i Finland så tidlig som 17. mai

Bjørns søsken: Min mor og Knut Næss kan ikke fortelle mye fra denne tiden. Håper derfor at du kanskje kan supplere med noen opplysninger.

På forhånd hjertelig takk!

Vennlig hilsen

Pål Rustad

Andvig beklaget at han ikke hadde svart før, men han hadde hatt en hjerneblødning og var ikke flink til å skrive. Han innledet med at han ikke kjente Bjørn, han husket dårligere nå, sa han. Men etterhvert nevnte han "slakteren fra Elverum" og saken var klar. Fortalte at Bjørn var en meget respektert og erfaren flyger - alle snakket bare pent om ham. Så løp samtalen videre i et forrykende tempo og hukommelsen var med ett på topp.

Han gikk i 3. klasse på NTH, maskinlinjen, instrumentmekaniker, når krigen brøt ut - skulle til flyskolen på Kjeller og tok tog nedover, men Elverum bombet. Måtte stoppe på Rena, traff en mann der som sa at det bare var tull å dra videre og dro til Lillehammer, så Åndalsnes. Skøyte med fransk ammunisjon - til Mosjøen og beordret til sprengningskommando og sprengte alle broer etter nordmennene som rykket nordover og før tyskerne. Tok båt til Bodø og rekvirerte rom på Grand. Tok båt over fjorden for å komme seg til Sørreisa og Bardufoss - Karl Jacobsen var da stasjonssjef på Bardufoss. Traff JM Stene. Sang "Ja vi elsker" på 17. mai, kanskje siste anledning i et fritt Norge. Fløy med JM Stene, Tycho Moe og Bjørn med Fokkere og Moth’er til Banak innerst i Porsanger. Rittmester Normann var sjef der. Malte over militære merker på flyene til Widerøes merker. Malingen blåst av når de landet i Petsamo, Finland. Ble på en vennlig måte spurt om hva de egentlig skulle. Etterlot flyene til finnene og dro så via Rovaniemi til Kemi. Ble internert der sammen med de andre norske, bla Mehre. Meningen var å danne en sivil flyskole. Finnene lite lystne - hadde nettopp dannet fred med Sovjet. Reistad kom og de hadde møte. Dro deretter til Helsingfors og bodde på KFUK, tok så båt til Stockholm. Dro derfra med båt til Sovjet og tog til Moskva, videre med transsibirske jernbane til Vladivostok og båt til Vancover og til Toronto. Ansvar for utdannelse, teknisk, legge opp utdannelse. Søkte utdannelse som flyver men fikk beskjed av Reistad om å bli på sin post, det var mye viktigere og Andvik var enig i det. Senere foreslo Reistad at han burde ta utdannelse som glideflyger i det Amerikanske luftforsvar for at en kunne være klar til invasjonen i Norge, og gjorde det. Dro så til England. Fløy Mosquito i Coastal Command - i Mosquito-flight 333 skvadron. Han tror at han så Skavhaugen ble skutt ned - han var alene på tokt denne dagen - ved Alden på Vestlandet - han så røyken fra et fly som ble skutt ned. Da han kom tilbake var Knut

Karene bak Mosquito-planen. Fra venstre: Håkon Offerdal (omkom 8. august 1943), sjefen for 333 (Norwegian) Squadron orlogskaptein Finn Lambrechts og løytnant Knut Skavhaugen (falt under operativt tokt på norskekysten 25. mars 1945) [13].

Skavhaugen savnet\102\. Andvig var lei seg for at ikke Mosquito-flight ble egen skvadron før krigen var slutt - alle jubileer måtte feires med 333 skvadron. Han snakket også om det totale rot under krigen i Norge, man manglet en sterk mann som kunne ta styringen og man var helt uforberedt. Jeg nevnte da Reistad som i noen djerve artikler før krigen påpekte dette. Han fortalte at blant de militære var Reistad en svært respektert mann men fikk under krigen en god del problemer med regjeringen og Hambro pga pengeinnsamlingene i Amerika.

Mine spørsmål/kommentarer i kursiv.

Alle vi som gikk på Høyskolen, de vanlige nordmennene, når de skulle på moen, ble fordelt til et eller annet sted og begynte å marsjere og sånt noe som vanlige soldater. Noen kom til luftvernartilleriet på Stavern, jeg vet ikke hvorfor, noen kom til et eller annet kjemitullball på Vestengen, noen kom til Kjeller Flyfabrikk, bl.a. jeg. Jeg søkte meg dit for å komme bort i flygning. Så gikk jeg rundt som helt sivil i grunnen, på de forskjellige avdelinger på flyfabrikken for å lære flyene og kjenne og jobben på Kjeller og i det hele tatt. Jeg var mobilisert dit og hadde jobbet der tidligere. Så jeg mente at nå skulle jeg tilbake dit - så fikk vi se.

Den 9. april dro jeg ut fra Trondhjem. På Støren måtte vi bestemme oss: Skal vi ta sjansen på at toget går over Dovre eller skal vi ta den sikre veien og kjøre smalsporet vei gjennom Østerdalen. Så fikk vi høre at nei, over Dovre var det ikke sikkert.

På Støren visste jeg ingenting, å komme til Kjeller, det er det samme som å komme til Lillestrøm - ergo må jeg over Dovre var i hvert fall min innstilling. Men vi hørte ingenting om mobilisering eller noen ting. Den som ordnet det hele det var Vidkunn Quisling, for han gikk på radioen og holdt tale. En av gutta, Nikolai Østgård, gikk inn på stasjonsmesterens kontor og satt der og hørte radio. Der hørte han Quislings tale - hvilken dag nå det enn var. Så kommer’n ut og stiller seg i døråpningen på stasjonen og ropte: "Gutter kom her skal dere få høre, Quisling har avsatt kongen og regjeringen og utnevnt seg selv…", ikke sant. Å faen, da har vi en mann vi skal ta rotta på.

Akkurat, da visste vi jo ikke hva slags fyr han skulle bli. Han var jo bare kjent som politiker og pepperoverfall og masse rart og tull og sånn. Nok av det. Men når han går bort og utnevner seg selv til liksom sjef for Norge og så avsetter storting og regjering og kongehuset, takk da har det gått for langt, altså, han skal vi ta rotta på. Det var på Støren. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for, vi drar Østerdalen, da er vi sikre, da kommer vi oss nedover. Så vi dro fra Støren til Røros. Der tok vi inn på Bergstaden Hotel og overnattet til den 10. Senger og værelse fantes ikke, så jeg lå på et rom med ei diger rulle, strykebrett, det var på Bergstaden Hotel. Du kan ikke ligge på et sånt strykebrett, joda, hvis du ligger på maven så gjør det ikke så vondt, fant jeg ut. Og dagen etterpå tok vi toget nedover Østerdalen.

Akkurat. For det var der Jakob Skive, kaptein, var, han var i Generalstaben. I det jeg løp ut av toget, det kom flyalarm, løp vi av toget og la oss i veggrøfta. Og da stod Skive i togdøren, og så ser han på Andvig og sier "De blir med meg". Jeg hadde truffet ham i Jotunheimen den påsken, og han var en dyktig fjellmann - en fin mann - Skive, var ikke han i Geografisk oppmåling sammen med din far?

Kona: Jo, han var ansatt hos min far ja.

Så han kjente meg som person og sa: "De blir med meg". "Det kan jeg ikke, sa jeg, for jeg er fordelt til Kjeller Flyfabrikk, jeg". Så jeg ble med Skive. Han var temmelig myndig og kjekk kar, det er artig det, da hadde jeg iallfall fått ordre. For det var ingen som visste noe noe sted. Vi hørte ingenting til mobilisering i hele Østerdalen. Vi tok inn i en villa på vestsiden av dalen ved Rena stasjon. Der oppe fra så vi ned på Rena og jernbanestasjonen. Og der satt vi. På en eller annen måte, ved hjelp av telefonen, du snakker om tull, så laget vi flyvarsling for det sydlige Norge pr. telefon. Det var bare frekkhet, men nå er det krig, så nå er det bare å bestemme. Idiotisk nok, men jeg satt med et inntrykk av at Skive og jeg drev krigen i Syd-Norge, bestemte alt mulig. Og der satt vi og ordnet til. Ut på kvelden kommer Skive og sier vi skal over til Lillehammer. Da var det bare å pakke sammen. Det som jeg synes var mest bittert, var at jeg var nødt til å sette igjen skiene mine - fine dyre langrennsski..

Ja, og etter krigen, det var å få godtgjort, for det het: "Kan ikke se at jeg var beordret til å stille med ski ved mobilisering" - det var staten og Norge uvedkommende. I det hele tatt den behandlingen vi fikk av Norge når vi kom hjem, sånn med oppgjør, det var råttent, burde ikke vært gjort. Det kostet forbanna lite, det hadde gjort et helt annet inntrykk og gitt en helt annen spirit. Nok av det. Vi bilte og vi må ha kjørt forbi Elverum og over der.

Jeg tror det, for det var brann og skyting og faen og hans oldemor, det var det inntrykket jeg har. Jeg mener, litt forsiktig, å se for meg flammer og brann og sånn. For jeg har vært der senere i forbindelse med seilflyging der oppe på Starmoen, og kjenner meg jo ikke igjen, men liksom, her var det det foregikk i sentrum her og lignende. Det inntrykket sitter igjen.

På Hamar hadde jeg ikke inntrykk av at det foregikk noe.

Vi kom oss til Lillehammer. På en eller annen måte, hvem som beordret og ordnet alt dette, det var vel Skive. Nede i kjelleren på telegrafbygningen, den røde bygningen, den husker jeg enda, akkurat der satt jeg og drev krigen i Syd-Norge. For jeg fikk bare telefonisk, traff aldri, hemmelig ha ha, det var mye dumt. Telegrafbestyrerinnen, hun hadde dekknavnet "Ola". Jeg bare ringte opp: "Ola, dette er Finn", vi ordnet alt. Telefonen i Norge, det er det mange som kan bekrefte, den gjorde mye altså. Disse telefonbestyrerinnene som satt på telefonsentralene, de visste hvor alle var og hva som foregikk og sånn. Man kunne spørre disse damene så lenge de var intakt, det var rene etterretningstjenesten. Så gjorde vi det sånn at når det går flyalarm et sted, kom det fly så var det flyalarm, da sender du alarmen videre til neste sted og sier fra. Avhengig av hvor langt det er over sånn og sånn, hvor fort dette flyet går, så lar du flyalarmen gå. Når flyet er kommet dit, så varsler du tilbake igjen, og da er det faren over der, sånn. Og fra dette stedet forhåndsvarsler du til neste. Sånn lagde vi det stort sett oppover hele Gudbrandsdalen.

Det var liddelig effektivt. For jeg satt nede i kjelleren der og tok telefoner og sendte telefoner. Hver gang det kom fly, over Nordseter og sånn, så måtte vi la flyalarmen gå i Lillehammer. Så folk løp i kjellere og lignende. Og jeg torde ikke å ta sjansen på at - tenk om det ble bomba og så har ikke alarmen gått, vet du, så vi varslet heller for mye enn for lite. Og stort sett kom det aldri noe fly over byen Lillehammer, så folk så jo ikke noe. Men de hørte at inne på fjellet ved Nordseter, der gikk flyene. Det var stort sett U52 transportfly, de fløy soldater og materiell fra Oslo til Trondhjem inne på fjellet. Det var helt ufarlig. Vi hadde jo ikke peiling på hvilket fly og sånn. En liten episode som viste hele tullet: Vi spiste middag på Victoria Hotel, så var det min tur til å spise, så jeg gikk opp. Så var det ikke mat å få. Nei, flyalarmen er gått så alle var i kjelleren. Å fanker’n, det er bare U52 på fjellet, så jeg ringte ned til telegrafen i kjelleren. Den som jeg hadde til å hjelpe meg, det var en glimrende fyr, herlig, vi ble bestevenner, Reidar Jørgensen, han gamle 1500m-løperen. Han var utdannet som lektor, og var lektor på Trondhjem Katedralskole. Han hadde kommet seg nedover, så han meldte seg til tjeneste for meg nede i kjelleren, han. "Nå sitter jeg her og får ikke mat - blås faren over for fanker’n". Ja, han blåste faren over, vet du, og dermed kom alle opp fra kjelleren, og dermed så fikk jeg mat. Alle var lykkelige og glade, for nå var det ikke noe mer fare for bombing på Lillehammer. Så vi så det helt latterlige i det der, men ordre var ordre, og krig var krig for svarte. Vi lærte en del av det, du må bare bestemme og ta en avgjørelse, det er ikke noe som virker her

Akkurat. Sånn lærte jeg mye som menneske kan du si, man må ta initiativet og avgjørelsene selv for å få noe sånt noe gjort. Det gikk igjen hele tiden oppover videre etterpå. Så var det plutselig, vi måtte flytte noe et eller annet sted til en villa oppe i Nordseterveien, ned og inn der. Ja, åssen skal jeg få flyttet alt dette her, jeg hadde så mye kart og telefoner og faen og hans oldemor. Så gikk jeg ned, jeg vet ikke hvor, og rekvirerte en liten fransk bil. Den stoppa jo med en gang, den var full av vanlig bensin. Så var det Reidar Jørgensen som sa, han var kjent på Lillehammer han: "Gå opp på turisthotellet, der har de bil". Ja vel, jeg gikk opp der. Jeg lagde meg så stor jeg kunne i den grønne jakka, menig Andvig. Jeg hadde utnevnt meg til korporal, det hadde jeg lov til, jeg skulle ha vært det hvis osv. fant jeg ut etterpå. Og ingen skjønte jo hva en korporal var. Har ikke dere en 7-seter Plymouth, den skal jeg ha for hæren, på Norges vegne. Jeg skal hilse fra Reidar Jørgensen. Jo hu dama kjente Reidar Jørgensen. Hun stolte på ham - jeg var en suspekt person. Tror du ikke jeg fikk den jævla fine Plymouthe’n, satte meg inn og kjørte avgårde og ned og stoppet utenfor telegrafen. Og vi la ut i bilen alt av karter og all dævelskap. Så kjørte vi opp Nordseterveien til en villa, et fint hus, et deilig hjem, og bar inn der og ned i kjeller’n, og innrettet oss. Vi fikk forbindelse med "Ola" og det hele, så nå var vi igang igjen. Men så kom det beskjed om at, jeg lurer på hvordan den kom, den kom på telefonen: Tyskerne var på vei oppover på den andre siden av Mjøsa, Biri var nevnt. Det brant noen gårder nedi der, det kunne jeg se fra Lillehammer. Hvordan vi fikk beskjed om at brua skulle sprenges, det vet jeg ikke, men jeg stod nede i resepsjonen på Lillehammer Turisthotell da brua over Mjøsa ble sprengt {22. april}. Det smalt noe jævlig og ristet. Du snakker om hotellgjester, jeg ser for meg gamle kvinnfolk kommer i nattkjolen og slåbrokker og lignende, løpende, og skriker og spør: "Hva er det"? "Det er krig, for faen". Det ristet godt. Og så ser vi ned. Den brua var godt sprengt, for den var jo ganske lang og spennene var brukket. Disse spennene lå sånn på høykant mot fundamentene ned på isen. Så den var ikke kjørbar, det var helt klart. Nå var muligheten for tyskerne til å komme fra denne siden og over i Gausdal, det går ikke. Og de som kommer fra Biri, de kommer ikke her og opp Gudbrandsdalen. Og så fylte vi denne fordømte Plymouth’en og jeg kjørte. Veiene var jo bra, men du skulle se det ble teleløsning, fytte rakker’n, vi fylte hullene med granbar og tok fart og kjørte og skled på buken. Det var rart. Og neste stopp da, vi hørte noe om Midtskogen, tyskerne kom ikke på denne siden, de var på den andre siden på Biri, og der brant det i gårder ol. Så dro vi nordover inn i Gudbrandsdalen, for da hadde vi pr. telefon i løpet av natta skaffet kvarter for Hærens Overkommando på en eller annen gård på et eller annet sted. Jo, så kom daværende, han var kaptein da, Bjarne Øen, han kom ned til telegrafen og spør etter: "Hvor er Andvig?". Ja vel, så han kom ned. Og så så han på meg og så sa han: "Kan de skaffe meg en lue, jeg har ikke noe å ha på hodet". Han var stor gitt, full uniform for øvrig. Jada, så jeg ringte opp. Øen, han var jo en stor mann i mine øyne. Så jeg ringte opp til… "hvem er det som er innehaver av en eller annen konfeksjonsforretning i Storgata". Så fikk jeg telefonnummeret, og så ringte jeg opp ham. Jo han satt og spiste middag: "Det gjelds ikke", sa jeg, "det er krig, vær snill og still utenfor forretningen med en gang, og gi en passende lue til en befalingsmann som kommer her, han er sammen med oss". "Ja vel". Og jeg sa til Øen: "Det var bare å gå opp og stå der, så kommer han". Så han fikk seg en fin svart skilue med skygge som han gikk med i resten av krigen i Norge.

Så skulle vi dra nordover til Ringebu. Jeg kjørte da nedover Nordseterveien og tvers over, dette har jeg gjort senere. Kom ikke helt ned til Victoria Hotel, men tok av til høyre oppover Gudbrandsdalen. Det var lett å skjønne, du kan ikke ta feil av gatene, kjørte ut og oppover. Senere, en av selgerne i fars forretning, han hadde jeg truffet på Lillehammer, han overnattet på Victoria Hotel. Han tok tiden fra han så ut av hotellet og til tyskerne stod der på plassen. Så jeg var drit heldig. Hadde jeg kjørt nedover Nordseterveien og kommet på ? der, så hadde jeg kjørt rett inn i tyskerne i sivilt antrekk med militære karter og telefoner og hele, ha ha, helt latterlig. Jeg hadde ikke våpen eller noen ting. Så dro jeg over brua der ved Mesna på Victoria, akkurat på torvet i Lillehammer. Der var jeg altså ikke, nei, jeg kom lenger oppe jeg, og så nedover. Og så kjørte jeg oppover. Da jeg så kommer ut av Lillehammer, så står det hæren fløtte meg en soldat midt i veien og peker med kragen rett imot oss. Så jeg vifta ut av vinduet og alt mulig sånt noe, og sa: "Du må ikke stå sånn. Du skjønner, hadde jeg hatt gevær nå, så kunne jeg plaffet deg ned på lang avstand". "Ja vel", liksom sånn, det var et typisk eksempel på… Om jeg hadde noe papir på hvem jeg var, det hadde jeg jo ikke, det hadde jo ikke han krav på. Så ved å bløffe ham, for han var usikker, så fikk vi eliminert den motstanden. Det slo meg at her må det gjøres noe. Jeg sitter jo her som en slags halvsivil tullebukk og leker krig og sånn, men det var typisk. Og vi kjørte helt til vi kom til Ringebu og ut på siden et eller annet sted nedenfor jernbanestasjonen. Der ble det bomba, og der smalt det og ristet. Så kom vi inn i et hus på østsiden av dalen. Oppå der, der var det en ting jeg gjerne ville, det var å sove. Jeg hadde ikke sovet på et par døgn. Da blir du så trøtt at du blir tom i hjernen og rar. Så vi kom inn i en eller annen villa på en eller annen måte og fikk jaggu henvist en seng. Av med klærne og la meg oppi og sovnet, og mer vet jeg ikke. Da vi så våknet, så skulle vi noe annet. Det er helt uklart for meg hvem som stod bakom og kommanderte, men jeg tror det var kaptein Skive. Vi var nede i et rødt hus ute på jordet ved sydsiden av jernbanestasjonen, inni der. Og der bomba det noe ille oppe på sletta, traff ikke noe, ingenting, gjorde ikke noe skade, alt var bare tull. Men av en eller annen grunn, antagelig på grunn av all aktiviteten, så skulle vi videre neste dag. Nedenfor Losna, hva heter det lange vannet nede i dalen der, ovenfor Hunnerfossen? I hvert fall, der var jeg nede, og så at de skulle sprenge ei bru. For der lærte jeg ved å se på dem, det jeg drev med i Nord-Norge senere: Hvordan en la ladningen sånn og sånn, og dytta lunten inn i fenghetta, og la den inn i dynamitten, la dynamitten inni osv. Han het kaptein Rossnes, kraftig fyr. Han hadde norsk stålhjelm, og den var jo forferdelig lik, da, den tyske, bare at den hadde ikke noe hakekors og ørn og noe tull på seg, den typen i forhold til den flate engelske. Han så ut som en riktig kriger. Så der så jeg at de gjorde klart til å sprenge broer. Det kommer en liten sideelv ned fra øst der, jeg så et bilde i fjor i forbindelse med flommen. Nok av det. Vi dro tilbake igjen og fra Ringebu oppover dalen. Og neste stopp det var Otta. For like ovenfor Otta på høyre side, tok vi inn i et lite hus. Det var en tømmerbygning som i Gudbrandsdalen, liksom sånn tilbake igjen til… Jeg var sånn Jotunheim-begeistret, det har jeg vært hele mitt liv. Jeg stod og så på. Men der kunne jeg ikke gjøre noen ting, å begynne og lage flysentral det skjønte jo alle var bare tull.

Flyvarslingen for hele Syd-Norge, for å varsle befolkningen om å gå i kjelleren. Det ble jo ikke noe bombing noe sted, det skal vi bare være glad for.

Akkurat. Jeg så lite til ham i grunnen. Så jeg og Jørgensen gjorde mye av dette på egen hånd. Jeg var jo bare en ung brushane, men han var en solid, erfaren, klok rolig fyr altså. Så vi to sammen ordna krigen i Syd-Norge, helt latterlig.

Jeg har ikke peiling. Altså, flyet som datt ned oppe på Lysgårdsjordet eller landa der full av fallskjermsoldater som kom nedover. Så fant vi ut at.. - først så lot vi flyalarmen gå, det gjorde vi. Så traff jeg en som jeg kjente godt, Arne, Mons kalte vi’n, Kristensen. Han var et eller annet befal i hæren. For vi fikk høre, vi ringte oppover, han som var flyver, løytnant, var på vei nedover. Og da kunne det faktisk komme en mann med pistol i handa og innta hele Lillehammer. Og da kom vi til Mons, han het Arne Kristensen, "Ja, detta er jo bare tull", sa han. Jeg lurer på om han fikk med seg noen soldater og dro oppover og arresterte han flyver’n. Men om det var han, eller han som begikk selvmord, dette var jo en skandale vet du, tyskerne... Det var mye rot. Jeg tok fra han tysker’n lommeboka hans og gikk igjennom den og fant da timeplanen og adressen til en jente på Frogner skole som hadde gitt ham det. Så jeg skrev et jævla spydig brev: "Er det sånn du er" osv. Og, "han der kameraten din, han har vi drept, så han kan du bare glemme ol." og la det i postkassa. Hørte ikke noe mer. Ja den episoden husker jeg. Men så kom vi oss videre oppover. Ja heter det Ber?lingen? Nå er det asfalt og fin vei. Jeg ser for meg enkelte hus enda og jordene omkring og sånn. Otta var det neste. Ikke inn til venstre Ottadalen hvor jeg pleide når jeg skulle inn til Jotunheimen, bare videre oppover, før du kommer til Sel og tar av opp til Høvringen. Til høyre, så stoppet vi ved et eller annet hus. Hvem som eide det er jeg ikke sikker på. Vi stoppet der. Og mens vi satt der, så kommer det en norsk Tiger Moth flyende oppover i lav høyde. Og så skjøt engelskmenna ned det. Gikk på trynet ned og landet på myrene like syd for Sel. Fanker’n, de måtte da se at det var en Tiger Moth. Når engelskmennene så at det var et fly, og det ikke var engelsk, altså var det tysk. Han som fløy, Tandberg, han reiste jeg senere sammen med over Japan og videre over til Little Norway. Han hadde skuddsår over ryggen, men unngikk ryggraden, kjøttsår på hver side. Flyet hans var så pepra, vi sa du kunne nesten sittet og skutt profilen hans rundt. Ikke traff de motoren og ikke traff de ham, bare med et streifskudd i ryggen.

Akkurat. Motoren var ikke stoppet. Detaljer husker jeg ikke, men han nødlandet på myra. Der ble flyet stående. Jeg var ikke noe annet sted. Men et av disse stedene, det har jeg skrevet opp i boka som jeg ikke kan finne, var vi inne på en gård og fikk mat. Men ingen av de gårdene i Gudbrandsdalen likte at vi kom, for da regnet de med at hvis tyskerne fikk se at her var det militære, så blir vi beskutt. Det skjønner jeg godt. Vi fikk ikke noen hjertelig mottagelse noe sted. Men så hadde vi en episode som var artig. Han Reidar sa til en eller annen: "Du kjente kanskje far min du?". "Hva var det for en kar da?". "Ja, det var Mathias -" et eller annet, jeg husker ikke. "Jaså, er du tå den slekta?" Da var det noe helt annet, da var vi velkommen. Siste gang vi prøvde den, det var på Lesjaskogen. Da sa jeg til Reidar: "Kan du ikke gå inn å prøve den med faren din igjen, da". Jo, han gikk inn, og det holdt. Da sa Reidar: "Det er typisk for Gudbrandsdalen, slektskjennskap og slektsfølelse, den kan de oppover hele veien, altså". Så faren til Reidar Jørgensen redda oss gjennom hele krigen. Vi kom, jeg sitter og ser det for meg, til Dombås. For der var det bombet stygt. Jeg vet ikke riktig hva, ikke turisthotellet, for der hadde en del engelske offiserer tatt inn. De hadde med seg kurongspill og alt mulig annet rart, en sånn gammel fredstidsoppsetning. Du kunne le deg i hjel altså. Det var typisk at de visste ikke hva slags land de kom til. Og vær og føre, det var nesten synd at det kom engelskmenn til Norge, for det var det dummeste. De fikk ikke gjort noen nytte heller, ikke noe særlig. Men vi var på Dombås. Veien der opp fra Dovre stasjon til Dombås, der hadde bombene falt inne i svingen og ikke truffet veien. Vi kjørte forbi uten problem. Dombås, hva fanker’n skulle vi opp der? Vi kjørte for å håpe og finne igjen.., og ta igjen, jeg vet ikke. Det var Skive som ordnet det. På Brennhaug, en stasjon oppi der, var det en kirke. Og jeg løp mellom gravene der og ble skutt på med maskingevær av en Heinkel 111. Haleskytteren pepra etter meg. Jeg løp mellom gravsteinene og det gikk bra. Og så var det så nydelig vær vet du. Det var etter påske, og enda lå det litt sne igjen i fjella. Sola skinte og det var så fordømrade pent. Uff a meg.

Så får vi kutte ut litt. Vi kom nedover Romsdalen med bilen, kjørte på buken og grov oss frem. Så kom vi til et pensjonat rett under Romsdalshorn. Der har jeg vært flere ganger siden, Horgheim, og der inne satt det et par engelske soldater. Så fant vi ut at de kan ikke bli sittende her, for nå kommer tyskerne snart. Og så ble det noe bråk, la oss si det sånn, jeg aner ikke hva. Men så eksploderte et eller annet ammunisjonstog eller noe sånn i vendetunellen, ved inngangen eller utgangen. Det var noe med vendetunellen og et frakttog og ammunisjon og eksplosjon. Alt var bare tull og kaos. Vi tenkte, la oss komme oss nedover. Og kommer vi til Åndalsnes, så får vi se. Så kom vi til Åndalsnes. Ja det er en masse ting som jeg…, ved fergestedet der ved Åfarnes, mannskapet på en eller annen norsk torpedobåt eller en undervannsbåt eller noe som vi heller ikke visste. Så stod vi på sydsiden ved overfarten og så på at engelskmennene skjøt ned en Heinkel 111 som kom for å bombe dem. Bombene datt i Romsdalsfjorden langs med disse engelske destroyer’ne, tett som bare det. Da vi så kom over på den andre siden, så ble det masse skyting og dritt. Og så fant vi på: "Nei nå går vi inn i skauen og gjemmer oss", hvilket vi gjorde, og satte oss ned. Du, det kom så mye granatsplinter at pitj, pitj, det suste ned og kuttet bladene fra trærne. Vi bare satt der og hadde ikke hjelm eller noen ting. Vi visste ikke hvor farlig dette var, men det gikk bra.

Nei, antagelig var det luftskyts fra den engelske marinen, de skjøt jo som..

Og etterpå skjøt de ned denne Heinkel’n. Og vi jublet, det glemmer jeg ikke, å se det flyet plutselig boff, og så i full fyr. Jeg så ingen som hoppa ut eller noen ting, så det gikk til helvete. Det var en 111. Det lå forresten flere nedskutte tyske Heinkel-fly oppover i Gudbrandsdalen like nedenfor Dombås, ute på jordene. Så der var jeg ute å plukket opp disse runde rare magasinene som tyskerne hadde på sine maskingeværer.

Aner ikke, engelskmennene hadde noen Gloster Gladiatorer og andre fly, de som frøs fast på Lesjaskogsvannet. Tyskerne ble til slutt nedkjempet på en eller annen måte og måtte overgi seg eller hva de gjorde. Det vet jeg ikke.

Her var et folk på flukt. Det kom så mye biler oppover Gudbrandsdalen, folk flyktet foran tyskerne opp til Dombås og nedover mot Åndalsnes.

Ja, sivile, bare sivile. Jo, det var der, ja, for der var det en eller annen norsk kaptein, jeg glemmer navnet hans, jeg husker det faen ikke, rittmester … Jeg satt i ei hytte. Jeg skrev rapport da jeg kom til Toronto. Så han fikk mye bråk etterpå som følge av det. Han gjorde ikke noe gæernt, men han var innstilt på at, nei, nå gir vi oss eller sånn eller sånn. Og han hadde med seg en flott, herlig, nypresset sportsdress, knickers, jakke og hatt. Så han kledde seg i sivil han, nå er krigen slutt, liksom.

Akkurat, det var en veldig vanskelig situasjon. Skal vi se - det eneste fornuftige, dette her er bare noe tull. Jeg husker ikke om jeg hadde uniformsjakke eller jeg fikk en senere. For hvis jeg gikk ut på veien, og sa jeg er student, jeg skal tilbake igjen og sånn og sånn, så var ikke det lovforbrydersk eller illegalt eller noen ting. Men å gå i sivilt med våpen, var jo selvfølgelig tull, det skulle man ikke. Så disse herre her, de gjorde det fornuftige, de hadde uniform, men la den fra seg og trakk i sivilt, nå er krigen slutt, altså. Så den natta gikk jeg ned på veien. Jeg får være glad det gikk bra, for jeg hadde ikke rede på noe av dette her: Så på telefonledningene på den andre siden, og sa: "Hvis jeg kan komme opp i den og så kan vi koble oss på, og så er vi inne igjen, og så ringer vi Lillehammer og så hører vi.." osv. På en eller annen måte fikk jeg noen meldinger, jeg må ha hatt utstyret i bilen, den fine syvseteren fra Lillehammer Turisthotel, fikk det over veien. Og så lå det en nedskutt Heinkel på jordet. I hvert fall, jeg fikk klatra opp. Jeg hadde ikke noe klatresko eller noen ting, og kom meg opp til ledningen og kobla til de trådene som var der. Så tenkte jeg - pluss, er det minus - skitt au, det går bra og sånn og sånn. Og det verste var, da vi kom ned, tok apparatet og sveivet, så fikk vi kontakt. Med hvem, det husker jeg ikke nå, jeg tror ikke det var "Ola" og Lillehammer. Jeg fikk kontakt med noen og forklarte og sa, da kan vi begynne igjen i morgen. Og så dro vi opp til den samme hytta igjen på østsiden av Gudbrandsdalen under Tofte-gårdene. Hva resultatet av det ble, det husker jeg ikke. Lesjaskog - Horgheim - og så fikk vi høre, hva het den flyplassen, Veblungsnes, det er ekserserplass, flyplass der, var. Den var bombet og det var sånn og sånn. Jon Tvedte ble bombet der, Kåre Fjeld {Setnesmoen, spesielt 30. april}.

Ja, så den var vi borti periferisk.

Åndalsnes var i brann og så jævlig ut. Og det tok jeg bilde av med mitt kostbare nydelige Leicha fotoapparat. Det var kjøpt i Tyskland. Og det bildet har jeg sett i et eller annet blad, historisk verk senere, Norges Krig eller noe. Jeg skrev til forlaget og spurte sånn og sånn. Jeg ville prøve å finne igjen apparatet mitt, men fikk ikke noe svar.

Ja -.

Fra Åndalsnes hadde vi en jævlig tur. Isfjorden var islagt. Vi kom ikke rundt, vi kom ikke over fjellet innerst i bunnen der inne. Vi ventet, og endelig kom det en ferge og kom oss over med bilen. Den hadde vi helt til slutt, helt til vi kom til Molde. Og nå gjorde vi ikke noe mer fornuftig, ikke noe mer flyvarsling, ikke noe ordre. Det var liksom slutt nå.

Det er jeg ikke sikker på, jeg kan ikke se Skive inne i noe av dette. Men vi kom frem til fergen, over en bukt inne i her, og vi kom i land på et sted, Kleivstranda heter det partiet. Der kom vi over og inn på veien. Så kjørte vi i retning av Molde. Så sier Reidar: "Stopp et øyeblikk, han kjenner jeg". Der satt det en fyr i kapteins uniform. Og vi gikk ut og forklarte hvem vi var, og at vi lette etter Hærens Overkommando. Men der var ikke Skive. Så sa han: "Dette er under IR..", hva nå søren det er, om det er 14 eller 16 eller noe sånt, "vi er overgitt". "Ja, vi skal lete etter sånn og sånn, vi må komme oss videre". "Kan du ta med denne kassa her?" "Å, hva er det i den da". "Penger, over en million kroner. Hvis ikke dere tar den med, så må vi overgi den til tyskerne. Dere får gå å få en kvittering på det"\103\. Men tenk nå, en dag kommer det noen og spør: "Hvor er det blitt av den millionen du fikk", så dette tør jeg ikke. Hadde det vært nå, så hadde du visst at krig er krig, men den gang…

Nei, jeg gjorde ikke det, en ting er at det er krig og alt er tull. Men hvis noen en dag kommer og sier, det er fakta at jeg en gang har fått en million kroner, og det har jeg jo ikke. Så det sa jeg nei takk til. Og hva han gjorde med det, det er helt uinteressant.

Hvis vi visste, men det gjorde vi jo ikke, det kunne jo vært brukt på hjemmefronten, men vi ante jo ikke -. Nei vær litt forsiktig og litt fornuftig, ikke være helt dum - så jeg sa nei. Men så kjørte vi innover, og kom inn til Molde. Der var sentrum brent og ødelagt. Jeg gikk inn i en klesforretning hvor skjortene lå i stabler med hyssing rundt. Vi bare vasset, og det var brent og ødelagt alt ting. Og en fotoforretning, om den var robbet eller brent, alt var bare rot og kaos. Så fant vi ut at her bomber de og står i verre, så la oss komme oss ut herfra, her er ikke noe mer. De engelske båtene er gått også, så vi kom oss opp til der det heter Moldegård eller noe sånt noe, der hvor kongen stod ved bjerken, og kom inn der, fikk et rom og hørte sånn og sånn. Og så kommer det en eller annen løpende inn på kvelden og sier at: "Det går en båt ute fra..", så sa’n et navn, Thornes eller noe, "og skal nordover. Vil dere være med så kan dere komme". Ja, jeg husker Reidar sa: "Du Finn, nå har du gjort nok, å gi seg ut på no sånt, det er bare tull. Du får sjansen til å gjøre mer siden. Ikke gjør det". Så jeg satt og følte at, nå har vi sjansen liksom sånn: "Takk, jeg blir med jeg". Så satte jeg meg ned og skrev et langt brev til mine foreldre og fortalte åssen det var gått og sånn og sånn. Det puttet han i lomma. Når han kom ned på fars kontor, forretningen lå i Kirkegaten 2 vis a vis Norges Bank, og sa: "God dag, ja, jeg er sånn og sånn, jeg har et brev her, jeg tror det vil interessere Dem, vær så god". Men, skitt i detaljene her, her begynner det å bli nokså klart. Den natten lempet jeg, jeg vet ikke hvor mange hundre geværer, maskingeværer og ammunisjon og alt mulig ombord i den båten. Der fant jeg iallfall en uniformsjakke og fikk på meg den. Jeg gikk resten av krigen i Norge i den uniformsjakken som jeg tok på der. Og så hadde jeg en blå gabardin skiknickers, godt og varmt ullundertøy. For jeg kledte meg i Trondhjem på hybelen som jeg skulle på ski i fjellet, godt og varmt, jeg visste jo ikke -, jeg kan ligge ute jeg, hvis det var det.

Og ble med den båten, og den gikk, og der satt vi. Helt idioti.

Akkurat. Så vi dro forbi Bu, det er på hjørnet på Hustadvika og over Hustadvika. Så gikk vi over på den andre siden, for han skipperen ville ligge der i dagslys til det ble mørkt. For så skulle vi over Trondhjemsfjorden og utenfor Agdenes osv. Så han ville prøve å gå som om han var en fiskeskøyte på vei hjem. Så vi gutta i uniform fikk beskjed om vær så god og holde oss under dekk, og ikke la folk se dere uansett. Så lå vi på en øy. På en eller annen måte fikk vi et magasin som het Romanjournalen. På utsiden, der var det bilde av en av datidens store filmhelter, Ronald Coleman. Han hadde typisk Clarc Gable-bart. Så tenkte jeg, så mange uker og jeg ser ikke ut. Nå skal jeg lage sånn bart. Jeg satt med et speil og klipte til så jeg skulle få maken. Det ble jo en rød struttende tannbørste, vet du, og så stygg som, helt håpløs, latterlig. Jeg holdt på å bli kastet ut av det gode selskap da jeg kom nordover. Men sånn var det. Så dro denne skøyta nordover, og gikk om natta. På dagtid la vi oss i land. Neste gang hadde jeg gått i land og satt meg ned og sovnet, la meg ned i sola. Da holdt de på å kjøre fra meg, de kom løpende og fant meg. Kom meg opp igjen, og så opp i båten, og så videre. Og vi gikk tvers over Trondhjemsfjorden utenfor på full dags tid, så bøljene over det hele. Hadde følelsen av Nordsjøen, ikke en båt, de kunne ha stoppet oss og sånn. Vi var jo i uniform. Jeg hadde skytevåpen, Colt pistol, jeg hadde Kragen, masse med maskingeværer med massevis av magasiner. Liksom sånn, kommer de nå så skal de…, bare tull. Det var heldig at vi ikke traff noen. Da vi gikk igjennom Rørvik, da var det vær så god, kom dere ned i rommet, ikke med hue opp, ikke vis dere. Så gikk vi gjennom der. I Sandnessjøen, der var det en eldre herre som brøt helt sammen. Begge hans sønner hadde blitt drept på panserskipet Norge og Eidsvold. Så for han var det som livet var slutt omtrent, tenke seg, syns dette var så jævlig. Det var første gang jeg kom til Nord-Norge. Jeg oppdaget, du kan si, ikke fattige folk, men enkle, som ikke hadde noe til overs. Men de inviterte oss hjem til middag og alt mulig. Vi begynte å få en anelse om at jammen er det krig i landet, gammaldags krig. Det ante vi i Østerdalen, gutta hadde fått mobiliseringsbeskjed. Det hadde gått ut stille i posten, på telefon eller hvorledes det var. Og så kommer vi her i blådressen og skyggelua med ryggsekken, og mødrene følger dem på toget, nå skal du ut i krigen. Og noen kom med kragen hengende over skulderen. Det var mange rare inntrykk.

I hvert fall fikk vi tak i mat og kokte ombord og lagde i stand. Så vi led ikke noe nød. Sånn kjørte vi videre til Brønnøysund. Så kom vi til Mosjøen.

Og der var det franske og polske soldater og noen norske. Så kom vi ned på et eller annet kontor og traff en eller annen fyr. Jeg har på følelsen at han var oberstløytnant. Og jeg sa hvem jeg var, kaptein Skive og Hærens Overkommando og sånn og sånn, og jeg skal egentlig til flyvåpenet. Ja, da måtte jeg prøve å komme meg til Bardufoss da. Ålreit, hvor er det liksom. Og så spurte han: "Høyskolen, hvor langt er De kommet der?" "Jeg går i 3. klasse og skal ta avsluttende eksamen nå til høsten". "Kan de fagverk" sa han. "Ja, jeg har fagverk", jeg tenkte Cremona-plan osv, det kan jeg. "Det er fint", sa han, da overtar de sprengningskommandoen for avsnittet. Jeg vet ikke hva sprengningskommando og avsnitt er for noe og sånt noe. "Ja hva vil det si". "Ja vi skal sprenge broene og dekke tilbaketoget, men ikke en bro skal sprenges før det har kommet en som sier - nå kommer tyskerne, jeg er sistemann". Ja vel, Mosjøen, ja, Så ser jeg på veien som går ut av og forbi jernbanestasjonen, Der går jernbanebrua og sånn og sånn, og der er lastebilen. Så fikk jeg en fem-seks soldater eller noe, og ei kasse med nitroglyserinpatroner. De lå på gulvet mellom beina mine mens jeg kjørte bilen. Her var det lunter og faen og hans oldemor bak, og kasser med dynamitt, 5 kilos kasser, og sånne pappesker. Jeg vet ikke hvor mye det er i dem, mye var det. Det er en bro over elven, hvis Mosjøen er bak meg, sydover, nordover, der på østsiden blir det. For at de ikke skal komme over der å falle oss i ryggen: Vi sprenger den brua først. Vi kjørte bort. Ja, så er det alt det med telefonsentralen, ja det hakke noe å si . Og så sa jeg: "Skyt varselskudd". Men å skyte en Krag om natta, det er som å fise, det er bare tull, vi bruker sunn fornuft og sprenger brua. "Hvor mye skal vi ta". "Ta fem kilo", sa jeg, "så er jeg sikker". Det var en bjelkebro med to bjelker, liten bro. Så la vi kassen mellom de derre der, pakket godt på med sand rundt, tok ut en pakke, tok ut en gubbe, patron med nitroglyserin i og lunta i den og skar av forsiktig, dytta’n tilbake igjen. Og så fyrstikker på - fytsj - ja nå kjører jeg. Og gutta hoppet på. Da vi gikk tilbake for å se på hvordan vi hadde gjort det, og hæren fløtte meg, der hvor det hadde vært en bro, der stakk det opp noen jernbjelker på andre siden, det var glimrende. Og fundamentet det var slått helt ned. Og veien som kom sånn, den var delt i to. Ja nå har vi gjort det bra. Så kjører vi videre veien ned og tilbake igjen. Så tar vi den store brua ut av Mosjøen og jernbanebrua. Ja vel. Når jeg skulle kjøre bilen, er det første gir, eller hva er det? - forsiktig - nå kjører vi, og så slipper jeg clutchen og venter. Og så kommer det et hyl bakfra. Det var ikke giret jeg hadde fått tak i, det var vippen. Det jeg gjorde var å ta hele tippen opp, og dermed datt dynamitten og gutta rett i gata, vet du. Det er så helt typisk. Så fant jeg ut hvordan det var, og så kjørte vi. Da vi sto i Mosjøen, så kommer det en bil og sier: "Jeg er sistemann". Ja vel. Da la jeg en stor ladning på en real veibro, fagverk, her nede tenkte jeg, under ??, strekkstaget, da knekker’n sammen, da kan den ikke bære noe. Jeg la en på hver side og prøvde å ta like lang lunte. Jeg hadde ikke noe annet, noe detonasjonslunte eller noe sånn. Og det gikk jo som du kunne tenke, idet den ene gikk, så blåste den den andre kassa i vannet. Så der hang brua, men den var ikke kjørbar. Og jeg hadde lagt gutta bak steinene på en kjerkegård, "jeg skal gå å tenne på, det skal ikke dere gjøre, men kommer det noen så skyt, for faen". Det kom ingen. Så kjørte vi videre nordover. Først tok vi jernbanebrua. Den har jeg sett bilder av, den ødela vi godt. Det var en sånn med digre plater. Jeg la noen kasser a 25 kilo imellom, og de var iallfall slått i stykker. Jeg var oppover 2 år etter krigen, for far hadde veivesenet som kunder, solgte pressluftslanger husker jeg. Så satt vi der inne og sa: "Du, ble det ikke sprengt noen bruer her under krigen?". "Jo, faen de idiotene, hadde vi fått tak i.. ". Men jeg fikk i hvert fall hindret at tyskerne kunne komme over og videre, det var jo hele vitsen. Båten lå der, og så dro vi i den. Så dro vi til Bodø.

Vi gikk i land der. Innholdet av denne skøyta aner jeg ikke hvor kom. Det var fransk artilleriammunisjon som skulle ha vært i Finland i finlandskrigen. Det var bare tull alt sammen, det kunne ikke brukes i Norge det, overhode ikke.

Nei, de var ikke kommet så langt. Så vi kom til Bodø, og fikk bad på Grand Hotel. Han som var direktør der han het Hoseth. Og han svarte på telefonen "Ja væl, ja væl det er Grand Hotel, det er Hoseth selv, ja væl", ha ha, ja, det har jeg ledd av. Og der traff jeg en av gutta fra høyskolen, Ragnvald Storseter. Han var bygningsingeniør han, var med i regien på revyene, jævla kjekk kar. Han ordna opp og var virkelig en slik forsvarsmann han, forlangte at lensmennene skulle mobilisere skytterlagene og stille seg i veien osv.

Ja, det var ikke forholdsordre, ikke visste vi noen ting, bare tull.

Ja, når man ser på det nå og tenker på det, så var det helt vannvidd, skjære vannvidd. Hvor det ble av skøyta da, det vet jeg ikke. For der gikk jeg i land opptil Grand Hotel. Så spurte jeg: "Er det noen som skal til Svolvær, Harstad eller noe sånn?". Og så en eller annen båt over Vestfjorden, og jeg fikk ikke noen lugar eller noen ting. Vi ble stoppet av noen engelske destroyere og inspisert. De fant ikke meg, for jeg lå på en sykebåre på dekket. Der lå det en stabel med sykebårer. Og det var en jævla drittsekk av en norsk offiser, oberstløytnant, jeg lurer på om det var oberstløytnant Numedal som senere ble tiltalt for landssvik, jeg er ikke sikker.

Kona: Du får være forsiktig og ikke slenge rykter som du ikke kan …

Det er rart, men det sitter så mange inntrykk. Men det er aldri skrevet ned og systematisert, det har ikke noen hensikt. Jeg har ikke noen støtte i noen ting, så det blir litt gjettverk, men det sitter noen glimt etter å ha vært med på så mye. Jeg gikk i land i Svolvær. Og der gikk jeg opp og rekvirerte en tannbørste på den Norske Stats vegne. For jeg hadde ikke noe, "jeg kan ikke og vil ikke betale, jeg vil ha en tannbørste og den skal den norske stat betale, kom skal jeg skrive på". Det var ingen som turte å nekte, her kommer en kriger sydfra. Det var usikkerhet og uvitenhet og bare tull. Men så kom jeg meg til Sørreisa, bodde hos en familie der. Fikk noe salt klippfisk der som smakte jævlig, men det var godt ment. Neste morgen skulle det gå en lastebil eller noe opp til Bardufoss.

Den hoppet jeg på, kommer inn og spør: "Hvor bor sjefen, hva heter han?". "Karl Jacobsen". Så banket jeg på: "Å faen, er det deg, Jacob?". Vet du, han har jeg gått sammen med på katedralskolen i samme klassen. Han ble skutt ned og drept senere. Og der stod jeg med barten min og Krag’n min, og forklarte sånn og sånn. Der traff jeg Tycho Moe og Per Thorèn, begge to kjente jeg fra høyskolen, og begge var jo flygere. Og så ble jeg lagt inn i en brakke. Rett som det var gikk den fordømte flyalarmen, og da hadde det vært bombing der, og der hadde det vært engelske fly. Den derre "Fairy Battle Hurricane" som var kommet fra hangarskipet.

Ja den som ble senket etterpå.

Nei.

Det er jeg ikke sikker på for… Nei, det var før jeg kom til Bardufoss. Jeg gikk en morgen i Harstad sammen med en kaptein Lange som hadde vært på Andenes. Han fortalte om hvorfor de ikke skjøt, og tyske båter forbi og sånn og sånn. Og der traff jeg noen av flygerne som hadde vært med Glorious på vei tilbake til England for å hente fly, og de ble torpedert. For Glorious ble jo senket den. {Men det var først senere, 8. juni}.

Ja, der er jeg ikke sikker. Erik Håbjørn, han traff jeg der, han kjente jeg igjen fra Kjeller, for jeg var på Kjeller når han kom og ble flyelev. Han var der i uniform og lignende, og de hadde vært med, og det var med Glorious eller noe annet. De ble torpedert og kom tilbake til Norge og stod da i Harstad, og dit kom jeg. Jeg ble med en skøyte fra Harstad og inn til Sørreisa.

Nei, ingenting. Jeg hørte det nok, men jeg husker ikke noe av det for de var jo flygere. Tycho Moe, han hadde jo vært der oppe og fløyet under Finlandskrigen, han.

Ja, Tycho fløy jo ved siden av en russer han, med Tiger Moth’en og holdt på å bli skutt ned. Tycho, han var en herlig villmann, han fløy Tiger Moth, observasjon langsmed grensen. F.eks, han hjalp finnene kolossalt mye, han landet og rapporterte hvor russerne var og sånn til finnene og skaffet dem sigaretter. Så han var kjent som bare "Tiedemann". Så når jeg nevnte "Tiedemann", åh, da var det ikke måte på hva de ville gjøre. Pussig.

Ja, før det og. Mens vi andre gikk på høyskolen, ble han innkalt og mobilisert han, for han var flyver, han var sersjant. Så han lå der på nøytralitetsvakt. Så han hjalp finnene på en gemyttelig, ulovlig, direkte måte. Han var jo bare forbanna på russerne, det var jo alle nordmenn. Den natta sier Tycho, han la seg til sånn litt lillehammerdialekt, sånn litt brutal: "Du er faen ingen korporal. Du Per", sa han til Thorèn, "er det ikke sånn at han Finn kan være sersjant?" "Jo, visst kan han det", sa han. "Hørte du det, du er sersjant, sersjant Andvig". "Ja vel". Det var den. Det var min utnevnelse. Da jeg senere ble spurt om det med ansiennitet, jeg tror jeg sa 16. mai, ikke 17. mai, for det husker jeg. Og neste morgen, "og faen, det er oppstilling", sier Trygve, og da blåste vi, opp og ringe. Ja vel, i det antrekket mitt, skiknickers og jakke og jeg vet ikke hva. Og så sier Jakob, Jakob som vi kaller’n, Jacobsen, sjefen: "Dette er, gutter, det eneste stedet i Norge i dag hvor vi kan heise det Norske flagg. Og det er jævlig på en 17. mai. Jeg foreslår at vi begynner dagen med å synge ferdrelandssangen, og så vil sersjant Andvig tre frem og være forsanger", han kjente meg. Det er den vanskeligste jobben jeg har hatt, gitt, med tårer i øynene og klump i halsen - å gå frem. Jeg bare gjorde helomvending, så på rekkene av soldater, prøvde å finne en tone, og begynte å synge: "Ja, vi elsker", og det gikk bra.

Det kan ikke jeg skjønne, for han hadde militærflyene han.

Jeg skjønner. Så dro vi opp til et sted som het Alappmoen.

Ja, det var en bondegård. Ned til elva og oppover dalen, inn noen sidegreier og noe sånt. Der ble vi forlagt på en låve. Det var en alminnelig bondegård. Fordelen med den var at den lå avsides og at det var jorder. Så meningen var at…, dit kom det en åpen monoplan, Klem et eller annet, med han Erik…hva het nå han da {Håbjørn}, kjent flyver. Meningen var nok, fra Reistads side tror jeg, å fortsette utdannelsen av flygere der\104\. For det var et par flygere der, bla Kristian Nyerrød og noen til, som lå der som flyelever når jeg kom dit. Så min jobb det var, det var så dumt at, det var ikke min skyld, unnskyld, å planere ut de jordene så vi kunne bruke dem som flyplass. Så jeg var sjef for en to-tre hester med møkkakjerrer og soldater med spaer og kjørte utpå og spadde av kulene på jordet. Og bonden bare rista på hodet, for dagen etterpå var det helt motsatt igjen, telen var ikke gått, så det vi hadde gjort var å spa av toppen på telehivningene. Så når telen gikk, ble det helt omvendt, og det ble bare tull og rot alt. Natten til hva det nå enn var, så kom Reistad opp og så var det samling, alle mann utenfor hovedhuset som vi brukte som befalsmesse. Og så sa han: "Nå er det slutt". Og jeg mener, jeg er litt forsiktig når det gjelder hukommelsen, men det er rart med det, at vi fikk tre muligheter\105\. Vi kunne dimitteres på stedet, ferdig, det er ikke mer krig i Norge. Og da kunne vi dra hjem uten at det ble sagt hvorledes. Tenk, etter hvert, penger til billetter og sånn. Og hvor var tyskerne og hvordan skulle vi komme hjem? Men han ville prøve å få noen til å fly de par flyene som var igjen over til Finnmark, til Finland, for å se om vi kunne komme igang med en flyskole over der. Og Bjørn Næss, John Magne Stene, de meldte seg til å fly over i hver sin Fokker. Jeg husker ikke hvordan, jeg ble ikke spurt eller noe sånt, men ble med for å kunne få en sjanse. Det å få flyutdannelse, det var noe jeg hadde tenkt å få tid til. Jeg var interessert i flyvning, men når jeg gikk på høyskolen, hadde jeg ikke tid til å kaste bort tid på det. Men da skjønte jeg, det var den eneste måten å komme i aktiv tjeneste på.

Jeg har alltid kunnet datoen og klokkeslettet når Reistad kom til Alappmoen og da vi satt på bakken utenfor, hadde bilder av det også en gang, Claus Bjørn tok dem. Jeg traff hans søster forleden og sa: "Claus tok bilder, har du dem?". "Jeg har ingenting", sa hun. Så jeg lurer på hvor de er blitt av. Det er ikke noe å lure på. For der satt vi en gjeng utenfor. Det var der Reistad kom og sa at det var sånn og sånn. Og så kjørte jeg motorsykkelen sammen med John Magne Stene tilbake til Bardufoss.

Når Bjørn Næss kom inn i bildet, det er jeg ikke sikker på, for der var det en hel del av disse flygernavnene som jeg kjente igjen fra Kjeller. Jeg husker Leif Høstmark, jeg ser for meg det bildet som Claus Bjørn tok når vi satt foran inngangen der.

Jeg antar det, jeg kan ikke huske det spesielt, men det ville være det eneste rimelige at han var der.

Sammen med John Magne, og jeg lurer på om ikke Bjørn Næss også var med, jeg hadde noen bilder med en tysk surstoffbil og noe rart noe. John Magne, en av de gangene han var hjemme da jeg traff ham etterpå, snakket om da vi stod der og prøveskjøt disse her Krag Jørgensen og bomma så det stod i verre. Når vi skulle se nøyere etter, så var de slått, pipa gikk i en bue. Det er så rart når man tenker på det, sånn var det vi drev krig. Det er bare til å le av, det er flaut, det er trist, det er dumt, men sånn var det. Det var helt jævlig. Nok av det. Jeg kjørte en motorsykkel, en Norton, jeg hadde aldri kjørt med en så stor motorsykkel, 500 ccm, opp og ned som en gyngehest, opp til Bardufoss. Joda, jeg ble lagt inn på en forlegning sammen med Tycho Moe og Per Thorèn\106\. Og så gikk flyalarmen og så løp vi i skauen og gjemte oss og fytti rakker’n og sånt noe. Så var det snakk om de to Fokker’ne, å prøve og gjøre dem i stand, få dem fylt opp og i det hele tatt. Den ene stod på skiunderstell den, helt latterlig. For da var det ikke mer snø igjen, da. Og så var det Bulukin, "Cevi" som vi kalte ham, det russiske fornavnet. Han tegnet og fikk tegnet, jeg vet ikke hvordan, to jævla bronseforinger. Så det vi gjorde var å jekke opp understellet, du kan tenke deg de to hjultappene der, tok av skiene og satte en bronseforing på tappen og utenpå den. Det så skranglete ut. Og satte på to hjul fra en lastebil, og tredde innpå og festet på en eller annen måte, om det var bolter og skruer, eller ståltråd, jeg aner ikke. Men fordi disse var satt på utenpå tappen, så var det ikke bremser på dem. Du kunne ikke styre flyet ved taxing på bakken. Det var nokså ille. Flygeren og jeg skjønte ikke dette, hadde ikke greie på det. John Magne sa, etter landing hadde du ikke noe å styre med, og Fokkeren hadde en tendens til "ground loop", da går den rundt seg selv på bakken. Bensintanken er midt i, så hvis den først begynte å svinge, så var det vanskelig å stoppe den. Da hadde vi en innretning på den Fokkeren for å stoppe den "ground loop"’n. Helt enestående, bak på halen så gikk det en svær bolt ned som pekte forover. Så når man trakk i noen sikkerhetstråder eller noe sånt noe fra cockpiten, så datt den bolten ned. Og så grov den seg ned i jorda og holdt halen fast. Så du kunne ikke lande på asfalt, men landet de på jorder som på Kjeller og sånn, den var jævla fin. Den lagde en jævla stripe, og da sluttet rotasjonen. Jeg satt på det flyet som hadde de dobbelthjula sammen med John Magne\107\. Bjørn Næss fløy den andre Fokkeren. Claus Bjørn satt på med Bjørn Næss.

Claus Bjørn, ja, han var fra Notodden, utdannet speider, som det het den gangen, navigatør. Så han satt i baksetet til din onkel, og jeg satt med John Magne med hvert vårt maskingevær og så tøff ut, ha ha. {Turen til Finland er også beskrevet i vedlegg 4}.

Og så fløy vi fra Bardufoss sammen over Alta til Lakselv, Banak i bunnen av Porsangerfjorden og landet der. Og det var tragisk. Der var rittmester Normann\108\ sjef. Og fra mitt syn og de fleste, rittmester Normann sto for oss som en helt, glimrende flyver, vi stod jo hver gang når han kom ned fra sin observasjonsflyging høyt oppe for meteorologene for å ta noen sånne …, og han satte seg ned på null komma null foran ditt og datt. Altså - han var en født flyver, stram offiser. Da han gikk gjennom tegnesalen på flyfabrikken, da tok vi stilling.

Ja voldsomt. Han har skrevet en egen bok om dette, og jeg traff noen av hans slektninger. Han ble jo knekket og ødelagt for resten av livet han, som følge av dette her.

Akkurat.

Og så fikk han ikke ut lønn, så han hadde ikke noe å leve av. Så gjorde han den kjempetabben, han har skrevet bok om dette, han meldte seg inn i NS for å få lønn og ha noe å leve av etter kapitulasjonen. Altså en idiotisk beslutning. Og det gjorde at han bare ble feid ut og sett på som en landssviker nærmest. Så han hadde en tragisk skjebne.

Det var liddelig rart. Men han har skrevet åpent om det selv, en bok, jeg har ikke lest den selv, bare lest kritikken, hørt omtalen av den og sånn\109\. Og alle synes det var så synd, for han var så kjekk kar, staut, dyktig. Han sa til oss da vi kom der og landet, jeg stod bare og hørte på: "Ja, det er deilig å ha to Fokkere her, nå skal vi ta opp kampen, jeg skal med glede fly Fokkeren mot tyskerne". Og så husker jeg det var din onkel Bjørn Næss, han som var eldstemann, han fikk Normann til side og sa "Det er slutt, vi har kommet her for å overgi oss, vi har ordre om.." det og det. Åh, det var som å stikke hull på ham altså, han kunne ikke skjønne.. "ja, men vi har jo to Fokkere" og sånn og sånn. Det gledet meg, han var jo sikkert flykåt og sånn. Hadde jo ikke sjanse med de gamle møkkaflyene.

Akkurat. Nei, han kunne ikke stikke av. Han tror jeg ville føle det sånn. Så han ble og overga det som var, når tyskerne kom. Det var din onkel det, som måtte gå bort til ham å si, det var slutt sånn og sånn.

Andvig foran Fokker "371", LN-BDA, like før start fra Banak den 9. juni 1940 (foto: Finn Andvig).

Akkurat, 385. Det var militærbetegnelsen. Jeg var den som kunne fortelle, tok en sjanse, at neste registreringsnummer sivilt er slik, fordi jeg kjente alle Widerøes fly. De hadde bokstaver sånn og sånn. Jeg sa at systemet er slik at man forandrer en av bokstavrekkene og legger til, og så bruker man aldri bokstaven C, den er for lik G og alt sånt noe. Så vi valgte frekt etter min anvisning, og da kaller vi det det og det - ja det gjør vi. Og så malte vi over det norske flagget som er på vingene og øverste vingen på tuppen på hver av de flyene, og bak på halen, og jeg fant fram bokstaver. Jeg håper det var riktig, skitt au, og fikk tak i en hvit boks med maling og klinte på. Nå så det sivilt ut. Så fikk vi hjelp av noen altabataljonsoldater til å demontere mitraljøsene på Fokker’ne. Så sprettet vi av distinksjonene på flydressene vi hadde utenpå. Og så skulle Tycho fly til Høybuktmoen, Kirkenes, for å få kontakt med finnene og få tillatelse. Han sa at flyene tilhørte Norsk Aeroklubb. Vi var sivile og vi var bare på tur, skulle komme over å lande. Og Tycho dro og fikk kontakt og alt i orden. Det er en historie som er helt jævlig. Da han startet fra Høybuktmoen, så var det et stort hull midt på plassen. Det hadde vært noe stein og telehivning, så hjulet slo nedi, så han slo av understellet på flyet. Dette fikk vi beskjed om. På Tiger Moth’en er det to stenger på hver side, og det var et hjul som var slått av, så han ville gått på tryne, han. Men så skulle han prøve å få fikset understellet den idioten, for han så at den henger. Kan jeg bare få den opp der og surret den fast. Så tar’n av seg beltet på flydrakten, klatrer ut uten fallskjerm på undersiden av vingen på Tiger Moth’en, legger seg på magan, og ligger der og får pellet opp understellet. Han klarte ikke å få det surret fast, spenna gæern, og klatret tilbake igjen. Men da, plutselig stopper motoren, så ser han etter magnetbryteren, den sitter på utsiden av skroget, så han hadde kommet nær magneten han, og da stopper motoren. Så slo’en på, gikk opp igjen, og så fikk han den igang.

Ja, og i passe stor høyde, ja. Så gikk han inn og slo av magneten uten å vite det. Så sto’n utenfor der og dyttet stikka fremover for å få nesa ned og få opp fart. Da han gjorde det, han hadde et Louis maskingevær i baksetet, det føyk jo ut i lufta forbi’n vet du, og ble borte. At ikke han datt av, uten fallskjerm, skjære vannvidd, altså. Men han var av de modige, gærne. Helt utrolig. Og Knut Osen stod utenfor og så det der han, så vi har vitner på det.

Ja, det var en svært spesiell fyr.

Og da skrev jeg på baksiden av to låvedører "land i bukten ved elven" et eller annet, med brun maling. Og Tycho kommer og ser på dette herre her. Så rister’n på huet, for han har vært borte og sett på elven, og det har jeg vært borte å sett på. Det hadde vært selvmord det. I sjøen var det jeg mente, på strandkanten der det var grunt. Og han kommer inn, vet du, med det ene understellet hengende dinglende løst. Så fikk jeg tak i disse altabataljonsoldatene for å skaffe en båt, lang elvebåt, lang jævel, så hadde vi iallfall en båt som vi kunne redde livet til’n. Og Tycho kom og landet nydelig landing og holdt den så lenge som mulig på et hjul og datt med tippen ned sånn. Så gikk han ned på trynet, jeg stod her inne, og der sitter Tycho: "Jeg ble ikke våt på beina en gang". Og så klatra han ned på flyet og ned på sjøen og vasset inn. Etterpå tok vi et maskingevær og skjøt i stykker motoren så godt vi kunne. Nå hadde vi fått tak i finnene, bare kom.

Da stod vi på Banak. Bjørn Næss tar det ene flyet, John Magne Stene det andre og jeg hopper inn til ham. Claus Bjørn hopper bort til din onkel, og Per Thorèn, han hadde en Tiger Moth fra Bardufoss til Banak\110\, det andre var det Tycho hadde. Nei, Tycho satt på med din onkel, for han lå på magan i baksetet frem og pekte i cockpiten. For Tycho, han var kjent, han visste hvor flyplassen var. Per Thorèn, han gikk jeg sammen med på høyskolen - han var utdannet flyver fra før.

Og så fløy vi, og da vi krysset grensen, ålreit, da tok vi ut Colt’n og pælma den ut i lufta og var sivile, bare tull. Da vi landet på en plass i Finland, så herregud, jeg skrek, bare for moro skyld, bak i der. John Magne sa: "Hold kjeft", og brølte ut. For han landa i en møkkahaug så driten føyk rundt flyet, han slapp denna bolten med en gang. Vi hadde sånn litt gøy og litt tull, det preget alt vi gjorde. Jeg tenker på det, det var bare tull alt vi drev med i krig.

Ja, det kan man si etterpå. Vi burde jo ikke ha begynt med dette skjære tullet, sett fra fornuftens side, å herregud, jeg sprengte jo alle bruene nedover i Nord-Norge på tilbaketoget.

Og så landet vi midt i søplehaugen. John Magne trakk i spaken så vi ikke skulle "ground loope" og møkka føyk, og finnene kom. Så sa vi at vi er sivile studenter og sånn og sånn. Se på flyet, den malinga som vi hadde hatt på, den var blåst av, fersk maling. Og den brunmalingen som vi hadde malt over det norske flagget, den var borte. Og der stod det to krigsfly. Finnene, de malte over, så det så fint og nøytralt ut. Og så tok de bilde av flyet, rett og slett. Nå var vi like syd for Petsamo. Og så kom en av disse finske fenrikene, koselig, og sa: "Kan vi nå få sannheten", sa han. Ja, jeg sa jeg var student sånn og sånn og det var ingeniør ditt og datt, bare tull. For vi skjønte at de hadde mye hensyn å ta til russerne og våpenstillstand og ikke bryte de betingelsene. Det var de jævla nøye på. At vi var noen gærninger som trodde vi skulle lage sivil flyskole i Finland for å kunne bruke det mot tyskerne i Norge, det var jo bare latterlig.

Ja, det var Reistad’s ide. Han var sånn at han ikke ville gi seg, han.

Høyst sannsynlig. Joda Reistad hadde støtte, jada.

Men da var vi, jeg tenker på din onkel og sånn, vi lå forlagt der. I hvert fall våknet vi på en gal tid midt på natta og solen skinte, så da var det mai/juni nord for polarsirkelen, alt var rart. Og så ble John Magne og din onkel med ut på flyplassen og lærte dem å starte opp osv., "for vi skal ta vare på flyet". "Det er fint". Og så fant vi ut at det eneste fornuftige for oss var å komme oss til Helsingfors til legasjonen. Vi satt på en lastebil, jeg er litt usikker på om vi begynte med lastebil der eller buss der. For da vi kom til Rovaniemi byttet vi. Der oppe kjørte vi den nye ishavsveien. Forferdelig mye støv, det var grusvei, og der hadde det vært krig. Der lå det hestekadavre og der var det skyttergraver og det var jævlig. Så sydover. Vi dro altså, jeg skjønner ikke, her står det 8. juni det må være riktig, og efter den - Finland den 9. juni. Et par dager senere, for vi overnattet, jeg husker den første natten, så dro vi alle sammen mener jeg, med lastebil eller buss sydover via Rovaniemi til Helsingfors. Og kommer der og fikk på en eller annen måte tak i den norske legasjonen. En grei fyr, ellers var det på den tiden uhyggelig liten hjelp og støtte å få av norske legasjoner og ambassader og hva de kalte seg.

Helt passive, helt passive, aldeles. At ingen har gjort noe der og rota opp, det begriper jeg ikke, men man skal liksom helst ikke snakke om... Hvis du sier at den fordømte Nygaardsvoldregjeringen, disse fiskebåtene - han Koht var jo bare opptatt av å få med seg sin elskerinne. Så det var mye trist altså, fytte rakker’n.

Det var nok bare såvidt, for da var det, nå var det krig altså, nå var vi forbanna.

Jævla passive, de gjorde ingenting

Ja, ha ha, hun som bor der oppe, som var gift med Anders Haug, som var Spitfire-flyver, jævla god idrettsmann og sånn, fortalte at Anders og gutta hans var blitt så forbanna. Han var i London. Nå går vi og pisser på regjeringens hus, det heter Kingston House, og det gjorde de. Det er jo bare gutteaktig, men den forbanna gjengen som sitter her inne spiser og drikker, de var så dumme at de sitter og spiser i et glasshus ved foten av trappa. Så vi andre gutta som kom fra skvadronen, vi gikk utenfor og siklet og så på den fine maten. Vi fikk ingenting. Gjennomført upopulære og inaktive.

Akkurat, helt. Den politiske arbeiderpartiregjeringen var ikke fem øre verdt, altså. Nei, vi måtte tross alt holde ansiktet, det var tross alt vår lovlige valgte regjering, tjukkfalne og tykke og dumme og dovne og skjønte ingenting.

Ja, han hadde jeg inntrykk av når jeg leser hans bøker, at han fikk æren for, å hva heter det, ikke Fedrelandslaget, men tilsvarende. Han reiste rundt og holdt foredrag og var den store mannen.

Han tålte ikke Reistad, han mente at Reistad burde avskjediges, eller stilles til disposisjon. Han var jo ikke brukbar, han gjorde ting som han ikke hadde noe med. Reistad ga faen han altså, under krigen.

Ja, han var uheldig, jævla.

Altså, Norges kamp ble kjent, og Norge var med. Nordmennene ute fikk jo høre om dette og kom jo til Toronto, sjøfolk som gikk i land som meldte seg til tjeneste og kom oppover, det var utrolig. Hadde det ikke vært Reistad så hadde ikke det skjedd. For Nygaardsvold et. co., de gjorde ikkeno’, ingenting.

Ja, jeg vet ikke hvor mye han gjorde. Men alt det der med flyskole, det bortfalt. De flyene ble stående der oppe, og de ble jaggu fløyet tilbake til Norge etter krigen.

Ja, jeg stod på Fornebu da de landet, jaggu kom de hjem igjen, i hvert fall et av dem

Men du, en episode som jeg har lest om et sted, dere var jo i Kemi, ikke sant. Og så kom det inn en tysk båt dit, og så leste jeg om at dere kasta disse tyskerne på sjøen eller noe sånt noe\111\?

Og gutta var jo så forbanna, atte.

Ja, det vet jeg ikke. Altså i Kemi ble vi internert. Alle mann ble sendt, sånn som fra Petsamo, og marineflygerne som landet på et helt annet sted. Det heter Kemi som ligger helt i bunnen av den Botniske bukta. Vi var på noe skole og sånt noe. Vi fikk tak over hodet og vi fikk mat. Og i Helsingfors var legasjonen, der møtte vi opp. Reistad gikk jo opp der og lagde bråk med en gang. Og han dro utover og ble lagt inn på den norske hytta. Den norske klubben i Helsingfors hadde en fin hytte ute i skauen, så han kom seg dit ut han. Så var det, når nordmenn får penger, så går de til alkohol. Og vi fikk noen kroner på en eller annen måte og gikk jo rett på polet og kjøpte brennevin, vet du. Og så var det tysk båt og så nordmenn og tyskere. Så det ble jo bråk, gutta dro jo rett ned og rensa båten altså, hadde jeg følelsen av.

For det første hadde han ikke noen kommandomyndighet, ingen var jo da i det militære eller noen ting, en vanskelig situasjon, altså. Men enkelte av Reistad’s motstandere brukte jo dette mot ham: "Der kan du se åssen det går når han får lov" og sånn og sånn.

Det var jævla synd, drittsekker sånn. De hadde ikke gjort noe gæernt, men de motarbeidet Reistad så mye de bare kunne. Hvordan det gikk med de andre er jeg ikke sikker på. Men Tycho Moe sa: "Nei du, jeg drar hjem igjen, jeg har så mye våpen gravd ned her og der, og jeg skal alltids komme meg ut igjen, og jeg er jo ferdig med flyutdannelsen". Per Thorèn sa, han gikk i samme klasse som meg, "jeg drar hjem, jeg vil ta eksamen først". Og jeg følte at det burde også jeg gjøre, men med tanke på hvor forvirret jeg var i hodet da, å prøve, hybelen var sikkert sagt opp, og skaffe seg hybel og….

Reistad kom seg over til Stockholm. På en eller annen måte så hadde han fra Stockholm fått ordnet for meg. Han betraktet meg som ingeniør og brukbar og sånn og sånn\112\. Så jeg fikk en ordre på engelsk fra regjeringen i London. Den fikk jeg i Stockholm, mener jeg, der stod det "Report Toronto, Sibiria, Japan". Med den i hånden gikk jeg opp til drittgjengen i Stockholm, Jakobsen, og fikk penger og hjelp til å skaffe meg visum gjennom Russland og Japan ol. på basis av dette telegrammet. "Jeg skal melde meg der, her er ordren og da må jeg ha muligheter, og det har jeg ikke". Så da gikk det greit. Hvorledes John Magne Stene og din onkel, de var jo tross alt løytnanter og gamle offiserer, utdannede flygere - de må ha fått hjelp på annen måte, hvorledes det var vet jeg ikke.

Ja vel, ja.

Det er helt fantastisk hva som ble gjort den gangen, helt utrolig. Jeg var jo ikke flyver og bare bakkemannskap og helt grønn på flyfabrikken. Så jeg kom ikke inn i den gjengen liksom. Vi hadde liten kontakt i Toronto, så og si ingen

Jeg var i Stockholm 15. juni, dro derfra 24. september, var i Vancover juleaften 40. Så tok jeg toget tvers over Canada og kom frem omtrent ved nyttår. Reisen foregikk fra Stockholm med båt til Leningrad, den heter vel nå St. Petersburg, og så tog derfra til Moskva. Der bodde vi på hotel og fikk liten hjelp av ambassaden. Og så var det transsibirske jernbanen til Vladivostok. Der borte i Sibir, der var det drita kaldt og snø. Det var sent på høsten, meget sent. Så tok vi lastebåt over til Japan og tog tvers over Japan og så passasjerbåt fra Yokohama og helt til Vancover. Da var det jo som grever.

Reistad fikk ikke noe støtte eller gehør eller noen ting, han ble nærmest motarbeidet, han. Det er en skam, og det er ikke blitt rettet opp senere.

Nei, Reistad var i Toronto da jeg kom. Reistad kom relativt fort, for han tok, ikke rutebåt, men norsk lastebåt direkte til statene han, til San Fransisco eller noe sånn\113\. Jeg klarte ikke å få amerikansk visum, det klarte Reistad, så han kom fra USA opp til Toronto han. Så vidt jeg husker. Hva er det du har der?

Det er typisk Nicolaysen, det kan jeg se uten å se ansiktet.

Det husker jeg lite av, antagelig traff jeg ham. Det må jeg ha gjort, men ikke noe sånne episoder og arbeid eller noe som helst sånn.

Jeg hadde ikke noe med flyskolen å gjøre, jeg underviste i motorlære og forskjellige sånne ting, og elementær aerodynamikk etc.

Ja, der kommer du inn på det vi kaller SFTS, Service Flying Training School, den siste av videregående utdannelse på større fly. Altså de som skulle fly flermotorsfly kom da på tomotors treningsfly, mens jagerflygerne kom på den enmotors Harward’en på et eget kull. Moose Jaw, ja, og den andre het Medicine Hat, flotte navn.

Nei det var ingen det. Reistad regnet med at vi måtte være forberedt på at glidefly kunne bli brukt til invasjonen av Norge, ved frigjøringen. Da ville han at folk skulle ha peiling på hvordan man brukte de flyene og kunne være forbindelsesoffiserer og sånn.

Jada, det var i Frankrike og Holland.

Hvis du ikke finner en skikkelig plass, hvis du legger noe ut på fristende jorder, så kan du få ødelagt noe idet du setter deg nedpå. Jeg tror ikke det skulle gjøre så mye. Tenk på de engelske glideflyene. Understellet var det bare en fordel å bli kvitt. Så lå du på buken bortover og flyet ble ødelagt, spilte jo ikke noen rolle. Og så stoppet det fortere. Men allikevel, det er rart med det. De jeg var borti ble ikke brukt, men det var snakk om at man kunne kaste understellet, trekke ut noen bolter og så falt det av. Man kunne stoppe fort og skikkelig uten å måtte ødelegge noe mer.

Nei, det vi trente på var å komme fortest mulig ut på bakken, for ble du tatt under ild og sitter inni der, så blir du skutt. Det gjaldt å komme seg ut på maven og begynne å skyte. Jeg trente bare som flyver og var ikke med på infanteriutdannelsen. Der var forholdene litt forskjellige for engelskmennene. De utdannet som flygere Red Devils, altså disse spesielle soldatene som var utdannet til nærkamp og alt mulig, mens amerikanerne, de utdannet flygere og utdannet disse flygerne til soldater etterpå. De som ble brukt til glideflygere, i hvert fall i Amerika der jeg traff dem. Det var stort sett gutter som ikke kvalifiserte til å bli jagerflygere og vanlige flygere - sivilister altså, som da fikk glideflygerutdannelse. Det ble lagd soldater av de gutta etterpå. Nå tenkte nok amerikaneren i første rekke på Stillehavet og japanerne, så det var forskjellig mentalitet der. De kom jo over med sine glidefly. De var godt trenet og var noen jævla tøffinger, det var ikke noen fare med det.

Det var rart du sa det, nå kjenner jeg den rare trettheten, etter at jeg har hatt dette her i hjernen. Plutselig så stopper det opp, og da er det bare en ting å gjøre, det er å gå å legge seg.

Det er artig å sitte å rote opp i hukommelsen sånn

Jeg hadde flyttet opp til Banff.

Det kan vi godt gjøre, alvorlig talt, jada, for det sitter friskt i hukommelsen det.

Var Skavhaugen det?

Du, hvor var det jeg så det navnet hen nå nylig. Ble han sparket, var det i Aftenposten i dag. Hvor var det jeg kan ha sett Knut Skavhaugen. Jeg mener at jeg var ute på norskekysten den dagen han ble missing. Jeg kom i passe dårlig vær og overskyet nedover Møre-kysten. Så passerer jeg en svær øy som het Alden. Det var et sånn kjennepunkt, en firkantet diger koloss, på nordsiden der. Der røyk det, brann i sjøen, der har det gått en mann altså, bensinbrann, her har det gått et fly i dag. Da vi kom hjem, Skavhaugen kom ikke tilbake. Jeg har aldri hørt noe senere om hva som hendte eller noe sånt noe.

Det er rart, jeg har ikke hørt noen ting. For han var populær. Han var vår sjef akkurat da, jævla kjekk kar, jævla kjekk kar. Han var en hvit mann og en skikkelig fyr, altså. Mens Lambrechts var en snørrhoven drittsekk.

Ja han kom tilbake, men altså, så ble han skutt ned. For da vi dro hjem, så var det Håkon Wenger som var sjef for oss.

Huff det er synd gitt.

Ja, jeg skjønner det. Det er morsomt å friske det opp igjen. Men for det første kan jeg ikke finne på mer. Jeg har gjort noen notater en gang, men hvor det har blitt av dem, det vet jeg ikke. Det har jo så liten interesse i grunnen for meg personlig, sånne detaljer hist og her og...

Ja, jeg mener, det er rart, for jeg har skrevet det ned en gang. Så en dag jeg rydder her… Jeg mente at jeg ga min sønn Morten en kopi av det jeg hadde skrevet.