Flytyper

Datoene de er nevnt i dagboken er angitt etter flytypen.

Short Sunderland. 2/4-41. Flybåt. En hovedaktør i slaget om Atlanterhavet. Produsert i 721 eks. og gjorde tjeneste på alle hav under hele krigen. Robust konstruksjon og god bevæpning; tyskerne kalte den "flygende piggsvin". 10-11 manns besetning. Vingespenn 34.4 m, lengde 26 m, høyde 10 m, vekt fullastet 27 tonn. 4 Bristol Pegasus motorer a 1065 hk. Max fart 338 km/t, rekkevidde 4600 km. 8-10 .303 mitraljøser, bombelast 900 kg.

D.H.Rapid (De Havilland). 4/4-41.

Northrop. 20/6-41. Torpedo- og oppklaringsfly. Avansert og hurtig. Enmotors, treseters. Skreddersydd for ett formål: Patruljering og forsvar av norskekysten. 24 fly bestilt tidlig 1940. 330 skvadron på Island oppsatt med disse den første tiden, men ble i 1942 erstattet av Catalina-fly. [11-s135]

Douglas Boston. 17-18/7-41. Amerikansk middels tungt 2-motors speider-bombefly, også brukt som nattjager (også kalt Havoc), besetning 2-4 mann. Bestykning: Åtte 7.7 mm mitraljøser, inntil 900 kg bombelast. Tatt i bruk i Bomber Command i 1942.

Harward (North American). 21/7-41. Det mest brukte skolefly på nesten alle SFTS\35\ for vordende jagerflygere bl. a. Moose Jaw og Camp Borden hvor det var norske elever [3, s59]. Lavvinget enmotors toseters fly. 2485 bygget for RAF. Fremdeles i bruk i 22 land i 1980, i Norge til 1954. [11-s92]

Cab lamineger*. 1/5-42. Tomotors. Sanns. Hudson.

Hudson VI (Lockheed). 13/4, 15/7, 23/7-42. Amerikansk tomotors lett bombefly. Vel væpnet (syv .303 maskingeværer, opptil 1400 lbs bomber eller synkeminer). Kunne ta 8-10 passasjerer. Besetn. på 4 mann, flyger, navigatør, telegrafist, skytter [7-s72]. Brukt i Coastal Command. Var på tale å erstatte Northrop i 330 skv. på Island med disse.

Ventura (Lockheed). 2/7,23/7-42. 2 motorer. Tatt i bruk i Bomber Command i 1942. [11-s318]

B25 (North American). 31/7-42. B25 Mitchell. Robust og tungt bevæpnet tomotors bombefly med 5 manns besetning. 2000-3500 lbs bombelast [11, s473].

Liberator (Consolidated). 17/6, 31/7, 18/8-42. Boeing B24, amerikansk firemotors bombefly, besetning 10 mann. Bestykning: 10 halvtoms mitraljøser. Rekkevidde: 2700 km med bombelast 2270 kg, over korte strekninger kunne den ta 5800 kg [22].

Oxford Airspeed. 20/7, 18/8-42. Tomotors toseter (plass for besetning på tre) treningsfly. Benyttet på SFTS for bombeflyvere. Ansett som noe av det tryggeste som fantes, men hadde sine særegenheter.

Catalina (Consolidated). 23/7, 25,27/7, 8/8-42. Tomotors (hver 1200 hk) flybåt, patruljetokter og spesialoppdrag for 330 skvadron (1. gang 4/7-42) på norskekysten. Uten tvil en av de mest vellykkede flybåtkonstruksjoner noensinne og noensteds. Over en tiårsperiode ble det produsert mer enn 3500 eksemplarer i Nord Amerika og Sovjet Unionen. Største hastighet 270 km/t, største høyde 4480 m, rekkevidde 4100 km. Vingespenn: 31.7 m, lengde: 19.4 m, vekt fullastet: 16.5 tonn. Kunne bære 1.8 tonn bomber eller torpedoer. Besetning 7-9 mann [11- s165, s170].

Halifax (Handley Page). 25/10-42

Britisk 4 motors bombefly. Sammen med Lancaster utgjorde Halifax hovedtyngden av RAFs bombeflystyrke under krigen. På samme måte som Lancaster var Halifax opprinnelig konstruert for to motorer, men i motsetning til Lancasterhistorien fikk HP 57 fire motorer allerede på tegnebrettet. I alt ble det bygget 6176 Halifax fly i en rekke versjoner utstyrt enten med Rolls Royce Merlin eller Bristol Hercules motorer. Vingespenn: 30.17 m, lengde: 21.55 m, vekt fullastet: 26.3 tonn. Med 4 Rolls Royce Merlin X motorer hver på 1280 hk: Max fart: 426 km/t, rekkevidde med 2600 kg last: 2993 km, max høyde: 6950 m. Defensiv bevæpning: 8-9 stk .303 mitraljøser montert både enkeltvis og i tårn [11-s350].

Så sent som i februar 1942 var gjennomsnittet for antall tjenestedyktige Halifax så lavt som 23 [11, s291].

Halifax’en må finne seg i å stå noe i skyggen av den berømte Lancaster når det gjelder disse flyenes historie. Mk I (1940) og Mk II (1942) hadde begge Rolls Royce Merlin-motorer på henholdsvis 1280 og 1390 HK.

Fra å være undermotorisert og treg ble det store konstruksjonsmessige forandringer på Mk III i 1943. Den fikk Hercules stjernemotorer på 1670 HK, noe som ga tilstrekkelig med krefter. Glasskuppelen i nesa og H2S radar ble standard, og den fikk større og mer stabile sideror. Dette var betydelige forbedringer, ikke minst under bombing og slipp da retningsstabilitet og nøyaktig navigering var av avgjørende betydning. Halifax’en fikk anvendelse på nær sagt alle områder i krigsårene. [25-s102].

Fra Internet: "Royal Air Force (RAF) Bomber Command 1939-1945. Rob Davies":

Handley Page Halifax var en tyngre, mer firkantet men lignende utforming, også helmetall med 4 motorer og svært lik motorstyrke som Lancaster. Tidlige modeller med Merlin motorer var handikappet pga. overvekt. En alvorlig feil i design i haleseksjonen forårsaket mange tap når de pilformede siderorene låste seg når de var fullt utslått noe som vanligvis førte til et fatalt spinn. Når panserplaten på frontskytetårnet ble fjernet, midtre øvre kanontårn fjernet fullstendig (eller forandret til en annen type), tilpasset kraftigere Bristol Herkules motorer og redesignet de rektangulære finnene og siderorene, ble det omskapt til et fast, pålitelig men uspennende fly. Det klarte 280 mph ved 13,500 fot og med maksimum høyde på 20,000 fot med last på 7000 lbs klarte det 1,985 miles. Men da var det 1944 og Lancaster var i publikums fokus. Halifax erstattet hovedsakelig Whitley i skvadronene i 4 Group i Yorkshire.

Mannskapene på Halifax, enda i dag, insisterer på at det var et bedre fly enn Lancaster. Feilene ved design i starten og den tilfeldige plassering av kontroller, visere og brytere gjorde dem vanskeligere å fly. En pilot (Jack Currie) uttalte: "Halifax syntes alltid å være lite villig til å forlate bakken og glad for å komme ned igjen. Når det ble overlatt til å fly selv ville det selv finne tilbake til rett kurs og høyde. Det var faktisk det ideelle fly å sovne i. Men instrumentene ble plassert som om de ble kastet inn gjennom vinduet og festet der de landet. Flyingeniøren og jeg var i stadig kontakt." Halifax’en hadde imidlertid et mye bedre rykte hva overlevelsesevne angår, når det måtte forlates i en fart.

Hovedvarianter: Mk 1 : Merlin, 3 kanontårn; Mk 2 : Merlin, 2 kanontårn; Mk 3 : Bristol Pegasus motorer, rektangulære finner og sideror, glassnese, 2 kanontårn.

Det er bare 3 Halifax igjen i verden, to i Storbritannia. W1048 TL:S, en Mk I fra 35 Sqdn tatt opp fra bunnen av en norsk fjord, og i dårlig forfatning, kan ses i Bomber Command Hall i Royal Air Force Museum i Hendon. Dette flyet var for mye ødelagt og korrodert til å kunne restaureres. Det andre er en kompositt (se bilde under), men nydelig restaurert Mk III i Yorkshire Air Museum, Elvington.

Halifax Mk III i Yorkshire Air Museum, Elvington

Royal Canadian Air Force Memorial Museum i Trenton, Ontario, Canada, har nylig fått NA337, en Mk VII Halifax som krasjet i Mjøsa, Norge i april 1945 og tatt opp 50 år etter. Dette flyet gjennomgår restaurering (se JM Stene og bilde under).

Den 10. september 1995 ble en Handley Page Halifax NA337 hentet opp fra Mjøsa, Norge. Halifax-bombeflyet tok av fra Tarrant Rushton, UK 13. april 1945. Oppdraget var dropp av forsyninger til den norske motstandsbevegelsen. De to flyene på oppdraget lyktes i droppet i Grue. Imidlertid gjorde sannsynligvis Halifax 2P-X fra 644 Squadron en navigasjonsfeil slik at flyet fløy over Minnesund hvor det var stasjonert et antiluftskyts-batteri. Flyet ble påskutt, og med bare venstre motor gående, vendte flyet nordover igjen og forberedte nødlanding i vann. En annen navigasjonsfeil førte flyet inn i en vik slik at de måtte snu 180 grader enda en gang for å klare en vannlanding. Etter hvert laget flyet en gate gjennom et tynt lag av tåke ved Stange ved østbredden av Mjøsa. Halen brakk av da det skadede bombeflyet traff Mjøsas overflate og flyet begynte å synke gjennom den råtne isen ca kl 2 om natten den 24. april. Selv om det er antatt at hele mannskapet overlevde nødlandingen, var det dessverre bare haleskytteren, Flight Sergeant Weightman, som lå på toppen av den veltede jollen, som var i live når nordmennene rodde ut i deres båter ved 7-tiden om morgenen for å lete etter overlevende. Resten av mannskapet, tilsynelatende ihjelfrosset i isvannet, ble funnet flytende i deres "Mae West" flytevester med unntak av flyingeniøren som aldri er funnet.

Flykroppen sank 240 meter før den slo seg til ro på sjøbunnen. Haleseksjonen stoppet på 200 meter. Sommeren 1995 ble Halifax NA337 tatt opp av Mjøsa av Canadian Halifax Association som planlegger å restaurere flyet for RCAF (Royal Canadian Air Force) Memorial Museum i Trenton. Redningsaksjonen startet i august og flykroppen kom til overflaten den 10. september.

NA337, en Mk VII Halifax fra Mjøsa restaureres ved The Royal Canadian Air Force Memorial Museum i Trenton, Ontario, Canada. Flere bilder finnes på Internett: http://www.57rescue.org/frames.html

Handley Page Halifax er et svært viktig fly for de kanadiere som kjempet i 2. verdenskrig i RAF eller RCAF. Halifax er det flyet kanadierne fløy i 70% av alle deres krigsoperasjoner. Flyet i Trenton vil, når det er ferdig restaurert, være den eneste fullstendig autentiske restaurerte Halifax i verden. [Erik T. Hoelsæter '96] og "The Story of Halifax NA337" (http://www.halibag.com/)]